Øyafestivalen: Arca

Publikum som torsdag kveld bevitnet et av den venezuelanske produsentens skjeldne DJ-set, ble ikke rent lite overrasket. Hans siste album, Mutant, var en av mine store favoritter fra 2015, og jeg trodde jeg visste hva jeg gikk til. Den eklektiske, syrete, og hyperaktive verdenen han skaper med egne komposisjoner hadde jeg regnet med, men ikke en fullstendig ødeleggelse av konseptet «hensyn».

Les også: Øyafestivalen: Julia Holter

Han kommer spradende ut mot publikum i høye støvletter og for stor skinnjakke, og ser ut som barnet Prince fikk etter et The Lawnmower Man-aktig CGI-samleie med postmodernismen. Han kjører i gang med støy, kaos, og angst, og det er fullstendig umulig å danse til. I bakgrunnen vises det bilder av død fisk, slakting av kyr, kalvefødsler, lastebiler, og fugler.

Les også: Øyafestivalen: Aiming for Enrike

Etter at han etter hvert får servert noen brutale beats, fragmenterte hooksm og freestylet over Aphex Twins «Ventolin», virker det som at han målrettet går inn for å utsette sitt fintfølende IDM-publikum for reggaeton. Først framstår det distansert, med grunnrytme som bærer fram en hel del industriell og digital støy. Det utvikler seg så til ren reggaeton, og det slår meg da hvor utadvendt han er: ropende, mens han vrikker på hoftene til den intenst lavkulturelle musikken.

Han gir få hint om sin latinamerikanske opprinnelse i egen musikk. Det er et lite sambaparti i «Anger» fra nevnte album, men å se ham som DJ gir virkelig en dypere forståelse av fyren, og det på flere måter. I tillegg til hans ekstravagante scenenærvær får vi oppleve at inspirasjonskildene hans blottes. Først spiller han Deaftones, for så i neste øyeblikk å flørte med lydmannen sin til Beyoncé. På et punkt spilte han til og med første låt fra det nyeste ZZ-Top-albumet, noe de aller fleste finner utenkelig å i det hele tatt sjekke ut.

Det er umulig å samle alle inntrykkene og redusere det til en tekst med én agenda. Målet hans er det motsatte, å åpne og forvirre. Arca er som en konveks linse som tar imot alt han observerer av popkultur, og sender det ut som en konsentrert postironisk stråle. Han er en DJ-dødsstjerne.