Øyafestivalen: Emile The Duke

Det er fredag. Kaken står på bordet og alt det der, men det viktige er at det er helg. Iført sin brune trenchcoat og et stripete slips kommer Aasen inn på scenen på Sirkus, rett fra jobb. Sist jeg så ham tenkte han å begynne som selvstendig næringsdrivende, men det ser ut som den planen kan ha gått litt i vasken da kommunearbeider-looken fortsatt er på plass. I dag har han byttet ut sin trofaste Mac med keyboardister, korister, og DJ Hele Fitta for å fylle det store teltet med funky melodier.

Les også: – Svak lyrikk og motstandsløs vokal fra The XX på Øya

I dag føler Aasen seg frisk, freidig og fin, noe som kommer tydelig fram i introen «Fin». Et backdrop med fargerike wordart-effekter går over i et bilde av et vakkert dekket bord med et grandis-stykke, ostepop, gastromat, og en åpen Seidel-pils, det hele innrammet i gull. Det følges opp med låta «Kompromiss», krydret med passende ad lib her og der. Etter en koselig prat med keyboardisten får vi en festivalversjon av «Tur», illustrert med bilder på skjermen bak. Med butikkbesøk og søppelposebasket er stemningen satt for et show med godt humør.

Etter «Hva velger du?» kommer en av koristene kledd opp som en NAV-arbeidsgiver, og vi skjønner at «Punktlig» er neste låt. Den lille arbeidsplassen som har blitt skapt på scenen fortsetter med flere låter fra albumet Aasen, og særlig «Demokratid» får opp stemninga. Tekstlinjen om at Pedro henter en treliters med tress-is blir møtt av jubel fra et begeistret publikum.

Spontant brøyter tre personer seg fram foran meg i folkemengden, hopper over gjerdet og opp på scenen, hvor de starter et improvisatorisk danseshow. Det avsluttes med at bunker med personalmøtereferater kastes ut til publikum, og hender strekker seg mot taket i forsøket på å få fatt i et ark. Det er ingen tvil om at det fargerike sceneshowet har skapt en lykksalig atmosfære.

Med en akustisk intro og småprating med gitaristen starter «Jessica» og det er tydelig at Aasen storkoser seg på scenen. Smilet bryter litt med skuespillets fjerde vegg, like fullt sitter gestikuleringen som et skudd. Men, det er jo Aasens favorittdag i dag, helgen har omsider kommet, og mens DJ Hele Fitta bytter ut skjorta med et diskokule-kjede, kjører han i gang godlåta «Fredag».

En to-dagers fest har aldri skadet noen, så Aasen følger like godt opp med låta «Lørdag». Han kommer med en kommentar om at han ikke gadd å se Roy Ayers fordi det regnet på onsdag, og DJ Hele Fitta har fått fram flasken med børst som han serverer til koristene. Scenefesten forplanter seg i massene.

Siste låt ut er «Månedens røyk» og konserten avrundes med at store mengder sigarettpakker med ett stykk fisherman’s friend og en enkel sigarett i blir kastet ut over publikum i den stappfulle arenaen. Det er ikke et eneste misfornøyd ansikt å se på veien ut.

Emile The Duke leverer et show som går langt over forventningene. Han tar oss gjennom en relativt vanlig uke i låtene sine, og blandet med lett tilslørt samfunnskritikk og satire blir det til et humørfylt, jovialt show. Han har med glans taklet overgangen fra soloshow på mindre scener til en så stor arena som Sirkus, og har laget en lettbeint og impulsiv forestilling som publikum elsker. Dette vil jeg se mer av, Aasen.