Øyafestivalen: John Olav Nilsen & Nordsjøen
En berg-og-dalbane av likegyldighet og engasjement
Foran et backdrop av krusning i blå bølger trer Nordsjøen inn på Sirkus foran en moderat, men spent folkemasse. Bak i horisonten spiller The XX, men likevel klarer Loddefjord-ensemblet å samle en betraktelig mengde tilskuere i den store telt-arenaen. Stille og rolig spankulerer arenaens siste artist for dagen inn på scenen. Frontmann John Olav Nilsen, ikledd en mørk regnjakke. I bakgrunnen spiller introen til «Inn i min tid» fra det nyeste albumet, Nordsjøen. Det første albumet etter bandet byttet navn fra John Olav Nilsen og Gjengen.
Sirkus blir stadig fylt opp samtidig som vi hører blant annet «Paris, Bergen» og «Fra vin til vann». Nilsen sliter med å få med seg den voksende folkemengden. Han vandrer uengasjert rundt på scenen, i sin egen verden. Med «Diamanter og kirsebær» får han likevel snudd det tvert om, han skaper danseglede og allsang på sluttrefrenget. Det bærer dessverre ikke over i neste låt, «Olympia», der John Olav er tilbake til den upersonlige holdningen. Det blir litt for slapt igjen.
På «Ikkje fåkk med kjærligheten» klarer gruppen igjen å få kontakt med publikum, med en ærlig framføring fra Nilsen og god trøkk i instrumentene ender det opp med å bli ett av høydepunktene. Mot slutten får vi en litt langstrakt «Sjansen i havet» som faller godt i smak. Etterfulgt av «Hull i himmelen» som får bakken til å riste og teltdukene på Sirkus til å blafre. Etter en fin overgang etterfulgt av en tung og lang oppbygning serveres outroen «Bergtatt av dage» før John Olav forlater scenen med et slengkyss mens Nordsjøen spiller seg ferdig.
Det er rett og slett litt for upersonlig tross at det tar seg opp mot slutten. Nordsjøen gjør en strålende innsats, og selv med litt tekniske problemer med den ene gitaren på sluttlåtene leverer de sterkt med et mer elektronisk lydbilde, sammenlignet med Gjengen. Det er Nilsen som svikter her. Den apatiske fremtoningen slipper man kanskje unna med på en mer intim scene, der den personlige atmosfæren kommer av seg selv. Her strekker det ikke til.
