Øyafestivalen: Vince Staples

Intens bass dundrer fra en scene malt oransje av en ensfarget bakgrunn. Ut kommer silhuetten av California-rapper Vince Staples og hyper opp publikummet med låta «Party People» fra det nye albumet, Big Fish Theory. Til å følge opp kommer «BagBak». Energien er på topp, både blant tilskuerne og oppe på scenen, hvor silhuetten flyter rundt mot den gullfisk-fargede bakgrunnen.

«Ascension» fra Gorillaz-albumet Humanz blir fremført med høy intensitet, og under Damon Albarns vers holdes dansestemningen oppe med klapping fra tilskuerne. I kontrast med studioversjonen som ellers er så som så, leverer Vince en drivende fremførelse av låta. Videre kommer «Fire» fra rapperens første EP, Hell Can Wait, der hans pikante vokal skraper deilig i høyttalerne. Men det er dessverre her det begynner å glippe litt. Låta avsluttes litt for slapt, og playbacken begynner å ta over litt for mye.

Med «Big Time» lengter jeg litt etter den grove starten av konserten, og fremførelsen har blitt monoton. På «Señorita» blir det tydelig at Vince Staples ikke klarer å bære showet alene på scenen, og kunne godt ha nytte av litt backup, ikke playback. «Ghost», «745» og «Lemme Know» fortsetter med en unødvendig monoton vokal, og det begynner å bli dårligere en studioversjonene av låtene, som er ekstremt skuffende fra en live-opptreden. «Lift Me Up», som kunne vært et høydepunkt, blir ødelagt av en dårlig a cappella intro. Det avsluttes med «Big Fish» og «Norf Norf», og jeg sitter igjen litt paff.

Å se på en silhuett som framfører bare en tredjedel av låtene og overlater resten til playback i en time, er ikke noe jeg vil kalle en konsert. Det starter bra, men går brått nedover som resultat av en opptreden som blir slappere for hver eneste låt. Dette er ekstremt skuffende fra en såpass lovende artist med ekstremt mye potensial i låtene sine. Det blir som en felles-lytting av en Vince Staples-spilleliste, ikke det rå showet som det kunne ha vært.