Øyafestivalen: Young M.A.
Young M.A. satte sceneteltet i kok, men gir inntrykk av å være mer opptatt av å være en av gutta, enn å være musiker.
Det er med noe av en hyllest til hip hop-en at Young M.A. åpner konserten på Sirkus fredag. Med en medley av klassikere som «Jump» åpner hun showet, før hun omsider begir seg ut på sitt etter hvert mindre ukjente låtmateriale.
Låta «Intro (MA)» fra det ferske debutalbumet Herstory tjener som en fin oppvarmingslåt. Her får M.A. leke med publikum idet hun lar dem hylle hennes navn ved å synge med på linja M - A.
Les også: – Svak lyrikk og motstandsløs vokal fra The XX på Øya
Som en av de mer kjente blant låtene fra 2015-EPen SleepWalkin er «Get This Money» også blant de mer fengende. Denne demonstrerer dessuten artistens hummende vokal som, uten forbeholdsløst å smette inn i den utbredte mumble-rap-sjangeren, deler dens messende og grovkornete stil. Forsterket av et bass-dominert lydbilde skapes et uttrykk som merker seg ut som mer støyende enn hos en del av Øyafestivalens tidligere rap-artister. Dét er både kult og unikt.
Samtidig bidrar det noen ganger til at det hele virker noe slurvete. Både fordi lyrikken rent tematisk er - eller i sin utydelighet virker - såpass enkel, og takket være det som nærmest er et fravær av taktskifter og melodiøs eksperimentering, framstår låtene til tider litt tynne. I etterkant av onsdagens forrykende konsert med Migos særlig, er det lett å avsløre manglende attakk og melodiøs simpelhet.
Dét kan likevel ikke frata M.A. en aggressiv energi som hele tiden holder seg på topp. For en som er svak for aggressiv rap med snertne glimt av ironi er dette skikkelig gøy.
På låta «HennyNHoes» er da også publikum helt med i form av både tekst og dansefot. Jubelen står umiddelbart i taket, og befester Young M.A.s status som hitmaker.
Samtidig har hun et lysbildeshow som skiller seg fra hva jeg har sett tidligere i uka. Her er flust av symboler, illustrasjoner og bilder – en helhet som tidvis gjør at jeg må røske meg selv ut av Brooklyn og tilbake til konsertarenaen. Lydeffekter som etterligner pistolskudd og hissende battle-fraser skaper en symboltung helhet.
Noen ganger blir det likevel litt for symboltungt, og dette får artistens framtoning til å virke noe påtatt. Hyppige låtavbrudd setter musikken i en birolle, og gir inntrykk av en artist som er mer opptatt av å spille rollen som gangster.
Det kan stilles spørsmål ved hvorvidt lyrikk som objektiviserer kvinner er noe hyggeligere når det kommer fra en kvinnelig enn en mannlig røst. Uten å begi meg ut på den verdidebatten er det uansett verdt å spekulere i hvor interessante slike tekster mer generelt er.
I den grad dette gjelder for et bredere spekter av rap- og hip hop-universet, må vi derfor kanskje erkjenne at en god beat kan kompensere for tekster vi vanligvis ikke ville tatt i vår munn.
Og i så fall viser MA hvordan lyrisk simpelhet blir mer påtrengende når det melodiøse rammeverket preges mer av artistens forsøk på å være en av gutta, enn av musikalsk kreativitet.
