Papparocken verden faktisk trenger

Papparock defineres som musikk som appellerer til den eldre garde, som følge av at de henter mye inspirasjon fra vår musikalske fortid, eller er fra nevnte fortid. Papparocken forekommer selvsagt i mange formater og varianter, men preges som regel av å brakt til overflaten av avdankede band som burde lagt karrieren på hylla for et tiår siden. Da musikken deres fortsatt var relevant.

Dette gjelder på ingen måte det lydbildet Ündergrünnen presenterer for et klamt, stappfullt lokale på Tyven torsdag kveld. Afro-beatene trommeslageren i bandet varter opp med er afro-beats det nesten er skamfullt å ikke få lyst til å danse til. Samtidig som bassisten og gitaristen begynner å pumpe ut psykedeliske 1960-talls riff det godt skal gjøres å ikke digge.

Det sier sitt om kvaliteten på fremførelsen fra trioen i Ündergrünnen at det knapt merkes at lydmannen har puttet vokalen ganske langt bak i miksen på starten av konserten. Selv om vokalen kommer tydeligere frem etterhvert, er det ganske lett å se at det er det instrumentelle aspektet ved Ündergrünnens musikk som fenger de oppmøtte på Tyven.

Etter en solid halvtime med musikk på Tyven har jeg ikke bare fått med meg en knallbra musikalsk opplevelse, men også funnet ut hvilket musikalsk botemiddel man bør kjøpe hvis man er lei av at fatter’n spiller for mye «Sweet Home Alabama» eller Weezer hjemme.

Tidligere på Tyven samme kveld: Daufødt åpner scenen med et smell