Parodieffekten

Vi befinner oss på Bøler. Sentrum for «Bank of Bøler», en noe mer ulovlig versjon av Nokas som drives utelukkende av kriminelle. Samtlige kriminelle står også for cashflowen i drabantbyen, og når den eneste som kan åpne safen med bydelens pengebeholdning fordufter, står Bøler på randen av ruin. Dermed settes det i gang en heksejakt på den forsvunnede regnskapsføreren.

Wendyeffekten er en komedie som parodierer og utfordrer detektivene vi kjenner fra Hollywood. Hvis du blander serier som Brooklyn Nine-Nine med en dose American Hustle og Pretty Woman, får du Wendyeffekten og ja, det er like kaotisk som det høres ut som.

Endresen er så opptatt med å kaste klisjé etter klisjé på publikumet sitt, som de kinesiske naboene til Wendy, at det er liten tid til å prosessere det som skjer på skjermen. Filmen, som er på 1 time og 21 minutter, rekker ikke å bygge opp troverdige karakterer en har lyst til å heie på. Det er kanskje mye å forvente av en enkel komedie, men for å holde på interessen og engasjementet historien kan vekke, er det nesten et krav.

Godt kjente skuespillere og komikere som Linn Skåber, Morten Ramm, Christian Skolmen og Jon Øigarden bidrar til Endresens nyeste spillefilm. Dette skaper forventninger som filmen dessverre ikke lever opp til. Komikken er flat og jeg kan telle antall ganger jeg lo oppriktig på én hånd. Linn Skåbers rolle som Bølers eneste luksusprostituerte, Wendy, fremstår som Skåber selv med en mer tvilsom påkledning. Kontrastene mellom Skolmens Günther-lignende kriposetterforsker og Ramms uskyldige og lettere naive nykommer i politistyrken er filmens reddende faktor. Selv om det til tider blir litt mye og i grenseland useriøst er dynamikken morsom å følge med på. Et annet plaster på såret er Kristoffer Hivjus karakter. Uten å røpe for mye, han er veldig glad i spikerpistolen sin.

Filmen kunne tjent på å spille mer på den effekten Wendy har på mennene rundt seg, og hvordan den påvirker handlingene deres. Promoteringen av filmen har fokusert mye på Wendyeffekten, men den kommer ikke tydelig nok frem i det ferdige produktet. De få gangene seerne får oppleve den, er det vanskelig å forstå hvorfor og hvordan Wendy ble så kjent som hun er. Filmskaperene kunne gjerne dratt det enda lenger ettersom den øvrige komikken i filmen er på tenåringsnivå.

Endresen og skuespillerene hans skal absolutt ha for forsøket. Wendyeffekten er et fint bidrag til rekken av norske forsøk på å lage god komedie, og den er pen å se på. Om du vil spare penger, holder det å se traileren. Du går ikke glipp av noe.