Plankekjøring i Klubben

Klubben er litt klammere enn vanlig når Orango endelig er klare på scenen fem på elleve. Det oslobaserte rockebandet har holdt på siden årtusenskiftet, i kofferten ligger fire sterke plater og de er absolutt hva man kalle «rutinerte musikere». Trioen kaster ikke bort et sekund og før en vet ordet av det er innledningsriffet til «Freedom Train» fra andreskiva i gang. Låta høres akkurat ut som den skal - som på plate, men fastere, råere og med mer styrke. Åpningslåta glir rett over i bluesinfiserte «Cajun Queen» og vi er i gang.

Orango er bygget på et sterkt låtgrunnlag og kan velge og vrake blant låter som er nesten skummelt skreddersydd for en scene. Det er fjorårsskiva Battles det spilles mest fra - en plate med tettere og mer voldsomme låter enn de foregående albumene. «Dirty Ride», «Save Yer Lovin’» og «Bearded Love» er alle unnagjort før singelen «Diggin’ For Praise» løfter både taket og publikum et par hakk. Vokalist og gitarist Helge Kanck benytter enhver anledning til å dra ut og fargelegge riffene i hver låt, samtidig som han gjør en dyktig jobb med vokalen. Bassist Karl-Joakim Wisløff introduseres som «leder i Utdanningsforbundet» på en av sine bassoppvisninger og er på ingen måte en bakgrunnsfigur.

De som husker bandets konsert på Knaus for nesten nøyaktig ett år siden, vil kunne minnes lange, drøye og eksperimentelle gitarsoloer fra nevnte gitarist. Det ble vi ikke velsignet med i like stor grad i går - låtene fremføres i et større tempo, men uten at det går på bekostning av opplevelsen. Låtene sitter tett og gir publikum en ypperlig anledning til fysisk deltakelse. Uten for mye jabb takker gutta til slutt for seg med den selvsagte avslutningslåta «Blue Suit» fra Colonial Militia Vol. 1, en fyrverkerifest med innlagt refreng der vi på gulvet kan bidra med brølinga vår.

Det er deilig å oppleve konserter der du «vet hva du får» uten at det på noen måte er skuffende. Bandet satte standarden allerede ved første låt og den stramme framføringa knytter musikere og publikum sammen i trommetaktene, gitarriff og refrengbrøling. Ingen skriker etter mer når siste låt er over, vi har fått varene vi betalte for. Dessuten er ekstranummeret meningsløst ritual, Orango trenger ikke bekreftelse på noen ting.