Presterer akkurat som forventet på Lokal Scene

Samarbeidsprosjektet Versus mellom TKK og Lokal Scene er et friskt pust i Trondheims musikkscene. Til tross for at konseptnavnet kanskje tyder på duell og avstemming hvor et dommerpanel kommer fram til kveldens beste artist, er Versus intet annet enn en tradisjonell konsertaften med et nymotens navn. Det er liten tvil om at Herman Wildhagen på mange måter varmer opp for Frøkedal, men det er ikke noe galt i det, for det fungerer jo.

Klokken er 20.15, og Herman Wildhagen og tre kamerater klatrer opp på scenen. Det blir umiddelbart tydelig at musikken er følsom og sår. Hi-haten åpner seg knapt mer enn én millimeter, det trommes med børster, og øynene lukkes både på scenen og i publikum. Den første låten er ny, og Wildhagen forteller publikum at framføringen var overraskende bra. Det nikkes anerkjennende i lokalet.

Like før andre låt oppdager Wildhagen plutselig at han har glemt setlisten sin, men håndterer det på elegant og småkomisk vis. Etter dette går det knapt en eneste låt uten at Wildhagen demonstrativt spør Håkon i bandet om hvilken låt som er neste. I mange andre tilfeller ville dette framstått som uprofesjonelt og smått irriterende, men glimtet i øyet og stemningen er tilstedeværende. Virkningen er at småfeil som dette, kombinert med gitaristen som må ned fra scenen når han ikke trengs, for så å måtte gå opp igjen på neste låt gjør konsertopplevelsen dynamisk og sjarmerende. Dette kan fort bli mangelvare i et lyduttrykk som isolert sett kan være noe svulstig og seriøst.

Herman Wildhagens musikk er vakker, og framførelsen er nesten upåklagelig. Lydbildet er simplistisk og rørende i sin dempethet. Dette gjør dessverre også at den observante lytter legger merke til kunder i andre enden av lokalet som taster koden i bankterminalen for å kjøpe en halvliter, og kassaapparatet som åpnes og lukkes. Slike ulyder er naturligvis uunngåelige, men de få gangene de høres påvirker de lytteopplevelsen.

Frøkedal med bandet Familien entrer scenen. Totalt er de fem stykker, og lydbildet blir umiddelbart mer svevende og orkestralt i det låten «Stranger» starter det hele. Dette er utvilsomt rutinerte musikere, noe konserten bærer preg av – både på godt og vondt. Bandet består av mer eller mindre kjente og etablerte musikere, og det hele høres tightere ut.

I likhet med kveldens første artist er det et dempet lydbilde. Helt til trommisen finner fram de tradisjonelle trommestikkene og begynner å hamre løs. Det er ingen tvil om at det låter rått og at nivået er høyt, men i et så lite lokale blir lyden høy, og oppmerksomheten flyttes litt vekk fra Frøkedal og over på trommisens formidable egenskaper på enkelte låter.

De første ti låtene til Frøkedal er svært bra, og stemningen i publikum er upåklagelig. Det er allikevel først på låt nummer elleve at det virkelig begynner å koke. Plutselig møtes vi av låten «First Friend», som på live-versjonen starter med en fengende synthintro, og assosiasjonene springer nesten helt til noe så upbeat som den norske gruppen Ladytron.

«Hybel» er neste låt, og den er et herlig sammensurium av keyboard-jamming med pumpeorgel-lyd og sjarmerende bruk av det undervurderte instrumentet guiro. En sånn skrapegreie man lekte seg med i musikktimene på skolen, vet du. Den særegne guirolyden drukner dessverre litt i de andre instrumentene, men begeistringen blir ikke mindre av den grunn.

Alt i alt fungerer Versus-konseptet akkurat slik det er ment. Frøkedal flekser musikalske muskler og Wildhagen imponerer. Det er noe ekstra spennende og givende ved å høre to forskjellige artister som er så like og ulike på en og samme tid. Heldigvis er det ikke min jobb å kåre noen vinner i denne utgaven av Versus. Det er selvfølgelig flott å høre på dyktige yrkesmusikere som Frøkedal med Familien, men uetablerte artister som Wildhagen er ofte vel så bra, bare på en annen måte.