Rai Rai til folket
De fattige byttes ut med allmentrønderen i nyversjonen av Robin Hood.
Man kan vel skrive under på at alle har forskjellig smak når det kommer til underholdning, gjerne ut ifra hvor stort kunstnerisk intellekt man tror man har. Likevel virker det som om teaterstykket Rai Rai i Sherwoodskogen av Mads Bones og Olve Løseth er en storfavoritt blant de aller fleste trøndere. Jeg kan godt forstå hvorfor: mangel på dybde kan skyves til side for sprudlende skuespillere og fjasete humor. Som en vis mann en gang sa: «millioner av fluer kan ikke ta feil – spis møkk». Akkurat så mange fluer lever nok ikke i Trondheim, men det er likevel synd at den største kunstgleden mange tydeligvis kan ha er et teater hvor alt blir servert på sølvfat.
Rai Rai omhandler den kjente Robin Hood og Marions kamp mot den onde sheriffen og prins Johann. I denne alternative versjonen benytter handlingen ethvert øyeblikk på å referere til trøndersk kulturliv, enten gjennom Åge-sanger, eller nok en overfladisk replikk. Materialet er dermed veldig lettfattelig, og man bare skraper overflaten av meningsbærende tema. Oppsetningen likner i grunnen mer på en revy enn et teaterstykke, som antageligvis er noe av grunnen til at er stykket oppfattes som folkenært. Kjent og kjært er vel en favoritt, siden man ikke trenger noe særlig hjernekapasitet for å få med seg drama på søppel-TV-nivå. Robin Hood lokker altså et større publikum, men bruker for mye krefter på å gjøre publikum tilfreds.
Misforstå meg rett – man kan ikke klage på skuespillerne, scenen, lyset, lyden eller kostymene. Smarte sceneløsninger, dyktige sangstemmer og energi nok til dans hvert andre minutt kan indikere hvor mye tid som er lagt i oppsetningen. Rai Rai får rett og slett folket til å føle seg vel gjennom å strø om seg med felles referanser.
Problemet ligger i at Rai Rai i Sherwoodskogen ikke utfordrer. Det er mulig man blir betraktet som en Singsakersnobb når man mener kunst burde uttrykke noe videre og ikke kun vasse i fjas. Rai Rai har ikke noen videre hensikt enn å få folk til å skrike i latterbåndene i det langtekkelige, og servere humoren med teskje.
