Resirkulert Disney-magi
Frost 2 er en ambisiøs film, men snubler i noen av oppfølgerfellene.
Norsk premiere 25. desember
103 minutter
Frost 2 er alt du forventer av en Disney-storfilm. Filmen er spennende og rørende, med vakker musikk og spektakulære animasjoner. Oppfølgeren har samtidig mye å leve opp til. Frost (2013) hadde sterke, kvinnelige hovedpersoner som trengte hverandre, ikke en mann i skinnende rustning. Musikken var Disney på sitt beste, spesielt slageren «La den gå» («Let it Go»). Oppfølgeren når nesten opp til forgjengeren, men ikke helt.
Hovedpersonene i Frost 2 er søstrene Elsa og Anna i det norskinspirerte kongedømme Arendelle. En trolsk stemme (Aurora Aksnes) leder Elsa opp i fjellheimen. Det er tydelig inspirert av norsk natur, med fossende stryk, dvergbjørk og lyng. Der bor tundrafolket, et nomadisk folk som driver reindrift. Her er det magien som rår, og fortid og nåtid møtes. Elsa og Anna blir her konfrontert med hvordan forfedrene deres har forholdt seg til andre folkegrupper og til naturen.
Tematikken i Frost 2 har tydelige budskap som går rett inn i norsk og amerikansk politisk debatt, og filmen er en tydelig kritikk av hvordan vi har behandlet naturen og urbefolkninger. Kritikken kunne ha blitt trukket videre til etniske konflikter, men så langt tør filmskaperne ikke gå. Filmen oppfordrer til respekt for andre kulturer, men uten å slå et slag for integrering.
Det er vanskelig å lage gode oppfølgere. De er ofte overlesset med henvisninger til forløperen – en gammel melodilinje i en ny sang eller gjenfortalt vits. Det skaper gjenkjennelse hos publikum, men svekker oppfølgerens evne til å stå på egne bein. Frost 2 balanserer det greit. Henvisningene er morsomme, uten å ta overhånd.
Musikkåret 2019: Her er musikkredaksjonens favoritter
Oppfølgere har mye de skal rekke over. De skal ta vare på verdiene og karakterene fra originalen, samtidig som de introduserer noen nye, noe som gjør at oppfølgerne gjerne blir ufokuserte. Frost hadde et tydelig feministisk budskap, mens i oppfølgeren kommer det litt i skyggen avalt annet.
Slutten er det svakeste med Frost 2. Det blir for spektakulært for meg, selv om jeg sant å si litt eldre enn kjernepublikumet. De har også slengt på en unødvendig epilog, som ødelegger mer enn den tilfører. Epilogen definerer moralen i filmen for snevert og tydelig, der den heller burde latt publikum få fatte sine egne konklusjoner.
Komponisten og låtskriverne er de samme som forrige gang. Det er fin musikk, men først og fremst mer av det samme. «Vis deg frem» («Show Yourself») er ment å være arvtageren til «La den gå» («Let it Go»). Tross nydelige detaljer fra Aurora er «Vis deg frem» ikke like sterk.
Frost 2 er ikke like sterk forgjengeren, men det er mye som fungerer godt her. Til oppfølger å være er den veldig god, og på sitt beste er den på nivå med Frost. Likevel er og blir det en oppfølger som ikke føles like frisk som originalen. Den prøver litt hardere, men får til litt mindre. Hvis du falt for første film, er det en stor fare for at du liker oppfølgeren.
Er du like lettrørt som meg, kan du til og med gråte en skvett.
Du kan lese flere film, kunst og kulturanmeldelser her
