Riv skiten og bygg bar

En dysfunksjonell og deprimert hovedperson føler livet får en ny og vakker mening når resten av familien bryter sammen, og han setter i gang med det han føler er sin oppgave – å redde familien. Dette vanskeliggjøres ved at andre mennesker ikke kan reddes utenfra, men må til syvende og sist redde seg selv – noe romanen tydeliggjør ved at hovedpersonen ganske raskt går fra å prøve å redde familien til å prøve å redde seg selv, for så å finne ut at resten av familien ordnet opp i problemene sine på egenhånd mens hans var borte.

Hovedpersonen skildrer seg selv som det eneste som fungerer i en absurd og dysfunksjonell verden, selv om det for leseren raskt blir åpenbart at det er hovedpersonen selv som ikke fungerer i samfunnet – eller snarere, står utenfor samfunnet og kikker inn.

Ved hjelp av et naivt og enkelt, men samtidig veldig meningsfortettet språk utforsker romanen hvordan sterkt depressive tema kan møtes med en intens optimisme. Hovedpersonen dyrker hva jeg velger å kalle riv skiten og bygg barmentaliteten: Ideen om at alt tidligere fundament må rives med grunnen for å kunne forme seg selv som noe nytt og meningsfylt.

Jeg-personens dysfunksjonalitet bidrar derimot ikke til å svekke leserens tro på dette synet, men snarere til å styrke den. Slikt sett kan romanens jeg-skikkelse sees på som en moderne vri på Tusten i Tarjei Vesaas’ Fuglane.

Ruller nedover skråningen i en tønne av gull er en sterk debut, og det skal vanskelig gjøres å ikke sitte igjen med en styrket følelse av optimisme og en ny måte å se verden og vanskeligheter på etter å ha lest den, poengtert ved en av romanens pillarer: Selv om livet er et kontinuerlig tap av uskyld, vil det alltid være uskyld igjen å tape.