Rockerens meditasjonsseanse
Selv om The Crucible kun består av tre spor så gir Motorpsycho deg 40 minutter du kan leve deg inn i, om du er av typen som setter pris på lange, småalternative låter.
«Psychotzar» starter dystert og lavmælt, og en avsats ligger og ulmer under overflaten ganske lenge. Etter drøye to minutter tar gitaren seg opp, men ikke helt etter forventningene. Omtrent midtveis virker det igjen som at forløsningen kommer, men istedenfor blir lydbildet roligere og simplere. Totalt sett er låta fint bakgrunnsstøy, men ikke stort mer. Det er mange gode elementer, men ingen som skiller seg ut og gjør inntrykk.
Videre kommer «Lux Aeterna» som åpner med akustisk gitar, og et bittelitt større fokus på vokal. Tittelen er en referanse til et orkesterstykke med samme navn, hvilket låta også tar mye inspirasjon fra. Stemningen er lys og åpen, og du kan flyte avgårde på de store, herlige arrangementene. Selv ikke når gitarene spiller om kapp og rytmen som svinger brått blir stemningen ødelagt. Et vakkert stykke progrock, hvor den røde tråden er godt synlig.
Avslutningen, tittelsporet selv, et 20 minutter langt stykke, åpner med et slag og har kule riff. Kanskje det beste så langt på plata. Repetisjonene mister ikke kraft gjennom låta, men gir deg en ro. Det er bare å lene seg tilbake og nyte. Derimot er det en type låt det er lettere å nyte i nuet, da det er få partier som skiller seg ut som mer minneverdige enn andre. Som i de andre låtene kommer det inn nye impulser halvveis – her i form av berusende melodisk støy. Om du skulle falle av hesten er det alltid lett å hoppe på igjen da progresjonen i låta går seigt.
Motorpsychos siste album kan fungere for deg som ønsker en 40 minutter lang meditasjon, eller for deg som setter pris på litt deilig rock i bakgrunnen. The Crucible kan være interessant, men man må nok være spesielt interessert og tålmodig for å være enig.
