Sa Erlend Loe

UKA-17

Jeg hadde egentlig glemt hvor forbanna bra og artig Erlend Loes litteratur kan være. Hans forfatterskap tilhører tenåra for meg, der bankebrett og Bongo som bot mot eksistensiell angst fortalte noe viktig om det å tre inn i de voksnes rekker: Det forblir vanskelig. Men derfor er også Loes litteratur så utrulig god, fordi den evner å rykke deg ut av de vante baner, sette ting i nye perspektiv og le litt av det. Og det er akkurat det denne kvelden også gjorde. Loes tekster akkompagnert av Polkabjørns strupesang og en absurd intervjusituasjon, resulterte i en mandagsaften på Studentersamfundet du ikke trudde du kom til å få noen gang.

Les også: Norges humorelite stilte med rumpehumor i dødens dal.

Loe innleder med å fortelle at de to ikke har planlagt kvelden. Han fikk invitasjon oppover, blei bedt om å ta med seg en til å intervjue seg, tenkte «føkk it» og inviterte Bjørn Tomren, bedre kjent som Polkabjørn. I invitasjonens stund befant sistnevnte seg i Tuva, en russisk republikk og verdens strupesangmekka, for å representere Norge i VM i strupesang. Jepp. Og Polkabjørn skal ikke intervjue Loe, han skal synge på tradisjonelt vis for oss – strupesang, jodling og plystring, litt blues og soul.

Som en icebreaker, kjører Loe i gang med dikt han har oversatt av den amerikanske forfatteren Hal Sirowitz fra samlinga Sa mor. Det er så sprøtt og drøyt det den strenge mora til Sirowitz finner på å si til sin sønn, tragikomisk og absurd samtidig, men det er gestalta i virkeligheten og ikke overdrevet. Slik skapes også ånden resten av kvelden står i: Absurd, men virkelig.

Og det blir noen «what the fuck»-øyeblikk. Etter oppvarmingsdiktene kjøres første musikalske nummer i regi av Polkabjørn i gang, og vi får servert forskjellige varianter av strupesang på løpende bånd: Fra den djupeste som – blant knivdrap, høg barnedødelighet og uforsiktig bilkjøring – bidrar til at Tuvas gjennomsnittlige levetid er på 53 år, fordi den legger så sjukt press nederst i magen at folk kan få slag av det, til lysere former, overtonestrupesang for å være nøyaktig. Det lydlige uttrykket minner om munnharpe og tibetanske syngende boller, men alt produseres i kroppen til Polkabjørn – og det er skikkelig imponerende. «Ord blir fattige», sier Erlend Loe etter oppvisninga, og dreier deretter samtala inn på seg sjøl igjen.

Loe intervjuer nemlig seg sjøl denne kvelden, basert på typiske spørsmål han får stilt. «Hvordan har dagen vært?», er det første han spør om og svarer i detalj før han fortsetter: «Hvor lenge har du skrevet?», «veit du at du skriver morsomt?» Så fortsetter han å fritte seg sjøl om forholdet til Studentersamfundet og denne blekka her. For Loe er trønder, har studert litt på NTNU, dansa på Samfundet og skreiv for Dusken tidlig på 90-tallet. Bare tøys, sier han, men allikevel. Og samtidig som han skreiv for Dusken, skreiv han skjønnlitteratur. Debutromanen fra 1993, Tatt av kvinnen, printa han på Duskens printere, fullstendig ulovlig, men også verdt det.

Loe gir oss mange smakebiter fra forfatterskapet sitt denne kvelden, med en del fokus på den smellartige dialogbaserte Stille dager i Mixing Part fra 2009 om et ektepar med problemer både i samtale og på soverommet. Han leser også opp fra sin kommende roman, og forteller at han møtte en så merkelig fyr at han måtte bare ta med seg notatblokk og skrive ned det denne fyren sa. Dette blir en av karakterene i den kommende romanen. For innimellom er ikke imaginasjonen bedre enn det virkelige liv, og det viser denne kvelden.

Kveldens desidert beste musikalske nummer er framføringa av en sang Polkabjørn lærte av en kamerat i Kyzyl, Tuva, skrevet om en angivelig sann historie. Historien lød noe à la dette, fritt parafrasert: På forsida av ei avis var det avbilda en gorilla, fordi et sirkus var i byen. En bilmekaniker som ikke kunne lese fikk gjenfortalt at en gorilla hadde rømt, som en spøk. Bilmekanikerens venn gjemte seg så ikledd gorilladrakt baki bilen til bilmekanikeren, som deretter blei så skremt at han endte opp med å slå i hjel sin venn i trua om at han faktisk var en gorilla. Vennens sønn, kameraten til Polkabjørn, skreiv så en sang om det, og det er den Polkabjørn spiller til oss. Og det er så forbanna herlig absurd, og jeg veit ikke om jeg bør tru på den, men igjen kan alt Polkabjørn forteller oss om denne esoteriske republikken i Russland støtte oppom påstandene. Alt jeg veit er at dette er for sammensatt og bra til ikke å sette pris på, og Loe sier det han også: «Dere veit hvor bra dette er?»

Og det veit vi, for utsagnet har overføringsverdi til hele kvelden. Loe er tilbake på Samfundet denne kvelden for å gi oss smakebiter fra et godt forfatterskap, et tilbakeblikk på studentlivet, og ikke minst for å øse av sin livsvisdom – akkompagnert av Polkabjørns imponerende vokalkunst. Det skal skje oss mye i de kommende åra, kan han fortelle før tida dessverre renner ut og vi må vike for neste arrangement under UKA. Lærdommen fra bøkene forblir: «Livet går videre, Storsalen går videre. Lykke til med de nærmeste 25 åra».

Naiv.Dusker.: Les mer om Erlend Loes tid i Under Dusken.