Satyricon leverer sterkt, men er det nytt?

Satyricon er ute med sitt niende studioalbum etter fire års pause, og fra dypet skal det virkelig kalles. Om det er revolusjonerende metall de leverer kan diskuteres, men her lukter det ondskap, mystikk og helvete lang vei. Albumet har et knallhardt og bestemt lydlandskap, med melodiske flytende riff, tordnende trommer, sammen med en bass og en vokal som denger takta gjennom låt etter låt. Åpninga med «Midnight Serpent» setter umiddelbart stemninga med hvinende riff som minner om mørke makter.

«Black Wings and Withering Doom» er en av de mest brutale låtene, og kanskje den jeg likte best. Syv minutter med dobbelbass, skiftende, raske og harde riff. Rungende herlig og melodisk spiller Satyricon frekvente temposkifter der gitaren hyler og er nede i dunder takt igjen like fort. Her oser det ondskap av den rette sorten.

Gutta gir seg igjen i kast med instrumenter og sang fra den klassiske verden. Operasang kan høres i bakgrunnen under både «Deep Calleth upon Deep» og «The Ghost of Rome». Dette legger et ekstra lag av mystikk over skiva. I låta «Dissonant» har de til og med trøkka til med saksofon på introen.

Jeg elsker hvordan duoen i Deep Calleth Upon Deep tør å roe ned låtene sine og likevel få fram det harde. Dette står i kontrast til andre norske svartmetallband, som etter min mening alt for ofte durer på fra første trommeslag til siste.

Totalt sett et stødig album med mange høydepunker. Er det så annerledes og nytt som de skal ha det til? Jeg syns ikke det, men jeg syns heller ikke det gjør så mye. Den nåværende stilen til Satyricon holder. Jeg tror at med dette albumet kommer de fortsatt til å ha en høy stjerne hos fansen og forbli en av grunnpilarene i norsk svartmetall.