Snarveien til den komplekse løsning

Da den amerikanske arkitekten John Portman, la grunnlaget for det som skulle bli arketypen av kommersiell arkitektur i Atlanta på 1960-tallet, var universitetsbygg prioritert som det ypperste av byggekunst. Lite visste Portman om hva hans hovedgrep skulle bety for norske universiteter i 2017. Med Merchandise Mart og The Hyatt Regency Hotel, innførte han det overbygde atriet som et sentralt rom for intern infrastruktur. Trapper, ramper og heis skulle forbinde etasjene, og gi en guddommelig følelse av begeistring med rommet som strekker seg i hele byggets høyde. NTNUs teknologibygg på Kalvskinnet er fritt for begeistring, men understreker at det sentrale fordelingsrommet er et ufravikelig organiseringsprinsipp i komplekse bygninger. Det glemmes at det er i frigjørelsen fra det komplekse stor arkitektur oppstår.

Det er uttalt at byggets hovedoppgave er å knytte de eksisterende bygningene på NTNU Kalvskinnet sammen, slik at hele kvartalet fylles ut og framstår enhetlig. Mellom Gunnerus gate 1 og Sverresgate 10 ligger det store innglassede sentralrommet, delt på midten av et kubisk volum med undervisningsrom. Glassfasaden mot sør brytes opp av det eksisterende biblioteket, og de to seksjonene av sentralrommet får hvert sitt adskilte uterom. Innegulvet glir sømløst over i utegulvet, og det er lett å se for seg at dette vil fungere godt i sommerhalvåret. Isolert er dette kvartalets fineste rom, men det er i helheten teknologibygget faller sammen.

Slyngstad Aamlid arkitekter og NTNU mislykkes med sitt hovedmål. Det er for mange elementer som skal settes sammen, og løsningen er for standardisert. Kompleksiteten får sitt uttrykk i størrelsen av anlegget, og uten et samlende formalt tema som kunne gjort det sentrale fordelingsrommet til en god løsning, ender bygget opp i kompromisser. Atriet legger opp til store trappeløp, og et godt artikulert inngangsparti. Selv om ideen om signalbygg er et uglesett tema i Trondheim, burde dette være en god anledning for å synliggjøre NTNU i byen. I stedet er inngangspartiet anonymt trukket tilbake fra gaten, og trappene inne i bygget føles merkelig trange med tanke på plassen de er gitt. Mulighetene som byr seg med de formale valgene, gripes ikke.

Sentralrommet er den preaksepterte måten å organisere et bygg av denne størrelsen. Det løser krav om dagslys til arbeidsrom, og muliggjør en bred bygningskropp. Handelshøyskolen i Trondheim, Realfagsbygget på Gløshaugen, og samtlige av forslagene til nytt bygg for Idrett, helse og sosial i Elgeseter gate benytter det. En nærliggende forklaring er en forestilling om at uformelle åpne arealer med uklar bruk, er arbeidslokalene studentene behøver for å drive tverrfaglig innovasjon. Sannheten er nok mer av rettferdiggjørende karakter, enn empirisk basert. Et tema som også har vært diskutert i den framtidige samlokaliseringen av campus, der de åpne arealene blir et påskudd for å kutte ned på arbeidsplasser. Både for studenter og ansatte.

Selv om det er enkeltelementer i det nye teknologi- bygget som er gode, for eksempel materialbruken med bjørkefiner, glass og betong, mangler det formal helhet. Det sentrale fordelingsrommet har blitt en enkel løsning. Det bør i så fall rendyrkes, som i den amerikanske arkitekten Louis Kahns utrolige Exeter Library i New Hampshire. Da kan vi begynne å snakke om noe mer enn motstandsløs norsk kompromissarkitektur