Solid, men lite original
Tries nye film Thelma spankulerer formsikkert i ferdig opptråkkede stier.
Etter en svipptur innom USA, har Joachim Trier igjen lagt handlinga til Oslo med Thelma, som har høstet strålende kritikker over det ganske land. Til forskjell fra generasjonsfilmene Reprise og Oslo 31. august, har han nå konsentrert seg om arvesynd, fadermord, og det overnaturlige i psykologisk thriller-innpakning. Resultatet er en effektivt fortalt historie. Om ikke en overveldende god film.
Thelma er en noe ensom og usikker førsteårsstudent, med bakgrunn fra en tungt kristen og i overkant kontrollerende familie. Filmen begynner som en relativt rett-fram fortelling om å bryte ut av familiens grep for å kunne stå på egne bein. Thelma blir kjent med Anja, og det oppstår raskt seksuell spenning mellom de to. Det fører til en konflikt mellom egne følelser og religion hos tittelkarakteren. Så snart Thelma rammes av ei rekke epilepsi-lignende anfall, knytta til en del uforklarlige hendelser, begynner hun å nøste opp i en fortrengt, traumatisk familiehistorie. Plutselig blir familiens kontrollbehov stilt i et helt annet lys.
Filmen preges av tung og noe overtydelig symbolikk. I Thelmas fantasier om Anja figurerer det ofte slanger, et åpenbart symbol på synd. Når fare truer blir det bokstavelig talt hamra inn med kråker som dundrer inn i vinduene. I filmens høydepunkt blir en sentral karakter offer for helvetesild, mens den påfølgende katarsis markeres med en poetisk skildring av vår, vekst og liv. At det ikke tipper helt over i klisjeer og «camp», kan vi takke solid og stram, men samtidig vakker kamera- føring for. I tillegg får vi et effektivt manus som bare tidvis skjemmes av keitete dialog.
Det er ingen tvil om Triers evner som film- maker, men originalitet er kanskje ikke hans fremste styrke. Oslo 31. august uttrykket noe vesentlig om en viss aldersgruppe i Norge medio 2010-tallet, men var ellers tro mot den franske originalen (Le Feu Follet, 1963), til tider helt ned på scenenivå. Den største innvendingen mot Thelma er at den går i ferdig opptråkkede stier, både i tematikk, symbolikk og plot. Man spør seg selv om filmen egentlig sier noe nytt.
