Soul med knyttnever

Det er godt med folk idet jeg ankommer Storsalen for kveldens Bernhoft-konsert. Storsalen summer av forventninger, og det er tydelig at artisten er et stort trekkplaster, da jeg ser alt fra skoleelever og studenter, til voksne og eldre. Det er rundt fem år siden Jarle Bernhoft ble et husholdningsnavn for folk i alle aldre, og det er tydelig at det er akkurat dette som er representert i kveldens publikum.

Før Bernhoft inntar scenen ankommer Rohey for et par oppvarmingslåter, og som vanlig leverer både vokalist og band så det holder. Idet «Is This All There Is?» begynner og spilles senker publikummets småprat seg, og alle gynger med til Rohey Taalahs fantastiske vokal. Det er fargerikt, morsomt, og bandet preges av en unik tilstedeværelse på scenen. Når Roheys siste låt «Recipe» spilles er publikum i godt humør, tydelig imponert av den talentfulle kvartetten, og definitivt klar for Bernhoft.

Etter Roheys fantastiske oppvarming slås lysene på, og jeg går for å kjøpe en øl før kveldens hovedact. Mens ølkøen beveger seg framover inntar bandet Storsalen, og Bernhoft kommer ut på scenen til publikums store begeistring. Det hele starter med en sterk åpning, og låta «Stop/Shut up» fyller Storsalen, mens Bernhofts gjenkjennelige vokal, samt distinkte hoftevrikking får publikum til å synge og danse med. Alt i alt en solid åpning av kvelden.

Videre utover kvelden fortsetter Bernhoft å imponere både meg og de andre publikummerne med sin sterke vokal, tilstedeværelse og utholdenhet på scenen. Ikke en eneste låt føles som en «ventelåt», og det virker som at alt han gjør og sier øker publikummets entusiasme ytterligere. Likevel tas kvelden til et nytt høydepunkt idet Rohey Taalah igjen ankommer scenen for sin duett med Bernhoft. Låta «No Us, No Them» fenger hele Storsalen, og alle gynger ivrig med.

Etter mange sterke låter begynner omsider kvelden å ta slutt, men det er helt klart at publikum nekter å forlate Storsalen helt enda. På tross av at både Bernhoft og bandet forlater scenen, blir publikum igjen og roper etter mer. Til alles begeistring ankommer Bernhoft scenen atter en gang, og applausen lar ikke vente på seg.

Som første ekstranummer er Bernhoft alene på scenen, og låta «Falter» lar Bernhofts vokal fylle hele Storsalen. Han trer bort fra mikrofonen, lar stemmen bre seg over salen, og publikum hysjer på hverandre for å få med seg øyeblikket.

Låta møtes med sterk applaus fra salen, og bandet inntar nok en gang scenen. «Stay With Me», en klar publikumsfavoritt, dundrer gjennom høyttalerne, og det er tydelig at konserten kunne vart mye lenger enn det den i utgangspunktet skulle. Det er ingen tegn på at noen i salen er klare for å gi seg helt enda, og Bernhoft avslutter med sin kanskje aller mest kjente låt, «Cmon talk». Det blir allsang, dansing, og roping. Det er tydelig at ingen er leie av låta, på tross av at det begynner å bli noen år siden den kom ut.

Alt i alt har kvelden imponert fra start til slutt, og man kan utvilsomt si at både oppvarming og hovedact har kanskje noen av Norges beste vokaler. Det er tydelig at Bernhoft aldri sluttet å fenge, samtidig som Rohey helt klart begynner å gjøre det.