Sparer griskt på spenningen

I Medmenneske prøver Trøndelag Teater seg på modernisert hardnakka realitet, men lykkes de i balansegangen mellom framdrift og fremmedgjøring? Med utgangspunkt i Olav Duuns roman fra 1929 blir moralske idealer satt på prøve og det er ikke lett å si hva som er rett og galt. Trøndelag Teater bruker mesteparten av spilletiden på oppbygningen til stykkets katarsis, hvor de etiske problemstillingene blir synliggjort. En og en halv times venting på denne renselsen er i lengste laget når publikum ikke i stor nok grad har grunnlaget for å forstå bakgrunnen til karakterenes handlinger.

Medmenneske tar for seg Ragnhild, et sterkt og optimistisk vesen, og hennes motsats Didrik, et rett igjennom forferdelig og råttent menneske. Ragnhilds mann, Håkon, blir dratt mellom de to motpolene; mellom det gode og det onde. Hva veier tyngst av de to? Trøndelag Teater bruker mye tid og krefter på å skape et stemningsbilde over livet på gården, og slenger derfor med flere biroller utover de tre hovedkarakterene. Noen har verdi, mens andre skaper gjennom sin overflødighet unødvendige scener som sakker ned framdriften.

For å piffe opp handlingsforløpet byr oppsetningen på flere fremmedgjøringsteknikker i form av moderne kostymer, minimalistisk mengde rekvisitter og veksling mellom snakk om seg selv i tredjeperson og vanlig dialog. En del enkeltelementer framhever de miserable kårene karakterene befinner seg i svært godt, for eksempel evigvarende regn. Det virker derimot som om andre elementer kun er slengt med for å modernisere, uten at disse ideene skal forbedre stykkets helhet.

Etter langt om lenge kommer brått det dramatiske vendepunktet, som uten å røpe for mye får nakkehårene til å reise seg. Overraskelsesmomentet gjør at scenen blir svært intens, men binder derimot ikke stykket og karakterene sammen til en helhet. Trøndelag Teater burde lagt større vekt på oppbygningen til denne omveltningen i handlingsforløpet, og gitt større grunnlag for karakterenes motivasjoner og handlinger. Etiske dilemma blir bokstavelig talt kastet på publikum, men skraper dessverre bare overflaten av interessante dialoger.

Medmenneske levde ikke opp til forventningene jeg satt med. Det er slettes ikke dårlig teater, den siste halvtimen sitter man i neglebitende spenning. Det skal likevel sies at Trøndelag Teater har utført fremmedgjøringsteknikker og endeløs dramatikk med større glans før.