Spilleliste med usedvanlig dybde

Forrige lørdag slapp Drake sitt siste album, More Life. Med en rekke samarbeid fra artister som Kanye West og Skepta er den mer presist lansert under merkelappen «spilleliste», og ved første gjennomlytt er det da også mye av plata som framstår som reint fyllmateriale.

Men More Life er en plate av typen som vokser på deg. For mer enn noen gang gjør loven seg gjeldende om at de beste låtene gjerne krever tid før de åpenbarer sin dybde.

Åpningslåta «Free Smoke» bæres av Drakes karakteristisk crispe vokal, der en klassisk rap-beat får tjene som bakgrunn. Bakas tøffe outro og en enda mer distinkt intro fra den kvinnelige vokalen til Nai Palm kutter av sporet i begge ender og sørger på kontrasterende vis for å ramme inn en låt som også takket være sin beskjedne lengde unngår å bli kjedelig.

Verdt å nevne er også den smidige overgangen til neste låt, «No Long Talk»: Et eksempel på den luksus som med det håndverk som rap-pakka, der interludes er en like viktig del som resten, kan tilby. Det første musikalske høydepunktet kommer likefullt med tredjelåta, «Passionfruit». Her får den litt lunere utgaven av Drakes vokal briljere i harmoni med en pulserende rytme og et lydbilde som på dynamisk vis veksler mellom å framheve synth og perkusjon.

«Madiba Riddim» framstår med sine rytmer ved første lytt som platas lystigere forsøk på å gjenskape Rihanna-samarbeidet «Too Good». En sånn perle er det vanskelig å kopiere. Likefullt er det et svakhetstegn å utelukkende vurdere låter i lys tidligere hits. Gjenkjennbarheten kan heller ikke sies å være ødeleggende, idet den nærmest tropiske perkusjonen som krydrer en ellers velkjent rytme befester låtas egenart. Denne sangen skal få bevege dansegulvene i vår og sommer.

Akkordene til introen på «4422» deler en ufornektelig likhet til Kanye Wests «Real Friends», dersom du ser for deg at du har satt på vinyl-EP-en i LP-tempo. Dette kan nok neppe kalles hverken en hyllest eller plagiat, for både tempo og forløsning er av en langt seigere art. Uansett er dette et av platas ubestridte høydepunkter: Både melankolien, det lave tempoet, og kanskje aller mest en vokal som er til å dø for gjør dette til platas vakreste spor. Med umiskjennelig sarthet befester Sampha sitt talent og rettferdiggjør sin plass blant dagens ledende rap-artister.

Kjennetegnende for plata som helhet er et mer dempet uttrykk enn på tidligere utgivelser. Derfor blir det håpløst å prøve å peke på noen ny «Hotline Bling» eller «One Dance». Selv om «Fake Love» allerede har etablert seg som platas definitive hit, illustrerer særlig «Portland» og «Passionfruit» Drakes evne til utforskende fornyelse uten å hindre hans umiskjennelige varemerke fra å skinne.

Opptredener som spenner fra artister som Black Coffee, Sampha og Skepta til kjemper som Kanye West, Travis Scott og Young Thug gjør det kanskje passende å akseptere Drakes omtale av plata som «spilleliste» snarere enn et album. Likefullt utgjør dens 22 låter en fylde som vanskelig kan forenes med påstanden om at prosjektet ikke er Drakes eget. Snarere er det grunn til å være takknemlig for de perlene slike samarbeid skaper og – særlig med tanke på Sampha – hvilken grunn til forventning det gir om framtidige produksjoner.

More Life er ikke plata du skal forvente mye av ved første gjennomlytt. Mer enn noe annet illustrerer den hvordan dette kan kan være et kvalitetstegn. For gradvis utfoldes spennet mellom attakk og melankoli, og avdekker lag etter lag av den dybde Drake mestrer å skape. Og gradvis blir det åpenbart hvilken evne han har til å kombinere både egen nytenkning og samarbeid med andre rap-artister, uten noe som helst tap av integritet.