Suverene Saul

Skal vi tro både kritikere og publikum, står avslutningen på den kritikerroste tv-serien Breaking Bad igjen som en milepæl i tv-historien. Det er derfor synd og en skam at jeg aldri kom lenger enn midtveis ut i sesong tre, og nå skal vurdere «spin-off»- serien.

Først og fremst: Handlingen sparkes av i god tid før første sesong av «Breaking Bad». I de tre episodene som hittil er sluppet, virker det heldigvis som om «Better Call Saul» gjør sin egen greie uten å være for avhengig av opphavet. Det dukker naturligvis opp karakterer fra «Breaking Bad», og det ymtes allerede om at det kommer til å flettes inn viktige hendelser fra hovedserien.

Jeg føler både sympati og beundring for Saul fra første stund.

«Better Call Saul» er mer lettbent og humoristisk enn «Breaking Bad», uten å glemme alvoret under overflaten. Dette er mye takket være den strålende innsatsen fra hovedrolleinnehaver Bob Odenkirk, som i utgangspunktet er mer kjent som komiker enn skuespiller.

I «Better Call Saul» spiller han den munnrappe advokaten som har møtt veggen karrieremessig og personlig. Subbende til og fra borgertingsretten i sin mer-enn-et-par-størrelser-for-store dress. Hele skikkelsen formelig oser tristesse, men albuer seg videre i tilværelsen med beundringsverdig pågangsmot.

Jeg føler både sympati og beundring for Saul fra første stund, og det er ikke bare-bare. Siden det kun er sluppet tre episoder på Netflix per dags dato, er det derimot ikke så mye å røpe om hovedlinjene i handlingen enda. Man aner konflikter på horisonten mellom episode to og tre.

Oppgiringa skjer når Saul treffer en fotgjenger med bilen, og kompisen til offeret umiddelbart blåser opp situasjonen til å handle om penger. Som det etter en underholdende utveksling skal vise seg, driver stoner-gutta risikosport ved å hive seg inn i trafikken for å tjene enkle erstatningspenger. Med sin finjusterte retts- og virkelighetssans, gjennomskuer Saul opportunistene før situasjonen rekker å eskalere.

Saul er såpass stor i kjeften at han eier hver bidige scene, uten å miste kompleksiteten man forventer fra et karakterdrevet drama.

Ikke lenge etter oppsøker han de samme gutta med en underholdende historie om livet sitt (Saul bedrev samme svindel i sin ungdom), og overtaler dem til å jobbe for seg. Planen hans er å la gutta gjøre samme stunt mot en rik kjenning, slik at Saul tilfeldigvis kan sveipe innom, avverge situasjonen og lande det rike offeret som klient — da altså på ren «goodwill».

Stoner-gutta hiver seg derimot over panseret til feil bil, bilen kjører videre og de følger etter. Når de konfronterer sjåføren, en gammel dame, med innøvde anklager og patos, viser det seg imidlertid at barnebarnet hennes også er tilstede i leiligheten.

Hvem barnebarnet er, skal jeg ikke røpe, men alle som har sett «Breaking Bad» vet at han er en farlig mann. En voldelig mann. Og han har svært lite til overs for måten guttene behandler bestemoren hans på. Allerede herfra aner vi konturene av hvordan Saul endte opp som den korrupte advokaten han tross alt er i «Breaking Bad», etter en briljant scene hvor han må forhandle om guttas liv.

«Better Call Saul» lover med andre ord usedvanlig godt for alle med smak for tv-serier. Den lettbente tonen balanseres på mesterlig vis med virkelighetens underliggende mørke, løftet frem av velskrevet dialog på manussiden. Saul selv er såpass stor i kjeften at han eier hver bidige scene, uten å miste kompleksiteten man forventer fra et karakterdrevet drama. Det blir spennende å følge denne Netflix-satsningen videre.