Tåkelur og mannevonde måker

Regi: Robert Eggers
Spilletid: 110 minutter
På kino: Nå!

Fyrtårnet, samfunnets ytterste utpost, har alltid hatt noe vilt ved seg. Årets The Lighthouse er satt til kysten av New England på 1890-tallet, og handler om to menn som skal vokte en fyrlykt i fire uker. Snart er ting ute av kontroll, og naturkreftene – inkludert en flokk med mannevonde måker – vender seg mot de to isolerte skikkelsene. Regissør Robert Eggers loser oss gjennom en marerittaktig verden av lyd, lys, mørke og sjøsprøyt.

Les også: Gåsehud og dødskarneval i 1917.

Forrykte fyrvoktere

Det er vanskelig ikke å føle frykt og ærefrykt ovenfor Willem Dafoe i rollen som Thomas Wake – en Kaptein Ahab-aktig fyrvokter som opererer med et like sterkt språk som sprit. Dette er en forrykt og underlig figur, som på samme tid greier å vekke skrekk og latter. Særlig én scene, der Dafoes opplyste ansikt og stemme får en nær overjordisk karakter, står igjen som noe av det beste og mest selsomme som er å finne på film. Robert Pattinsons figur Ephraim Winslow er mindre karikert, men like minneverdig i selskap med Wake – et selskap som med tiden grenser mot galskap. For nervene hjelper det heller ikke at filmen er fargeløs, og filmet i et klaustrofobisk smalt format uten verken albuerom eller fluktmuligheter.

Les også: Uvanlig mange står uten praksisplass.

Mytologi

En rekke overnaturlige elementer er alltid nære ved å komme fram i lyset. Robert Eggers er i denne forstand svært eklektisk – man kan øyne referanser til alt fra greske myter, Edgar Allan Poe, Stanley Kubricks Ondskapens hotell og Albert Sánchez Pinols Den kalde huden – uten at publikum får særlig mange holdepunkter å navigere etter. Dette er klokt, da uvissheten er en av filmens beste elementer, og ethvert forsøk på tolkning kun belyser en liten flik av fortellingens mystikk. Språkbruken i filmen bidrar i stor grad til denne mystiske stemningen, i form av dramatiske og til dels uforståelige monologer på en ramsalt og arkaisk engelsk som nok må ha røvet både nattesøvn og livsgnist fra stakkaren som oversatte undertekstene.

Les også: JUNOs debuttalbum kan engasjere selv dem som ikke liker jazz.

Tåkelur

Kinematografien er vakker og velvalgt, like intens og underlig som figurene selv. Det som likevel best setter stemningen er den rå og skjærende bassen av fyrets dampdrevne tåkelur – en lyd som knapt kan beskrives som annet enn utenomjordisk. Kombinert med bilder av opprørt sjø, og med fyrvokternes stadig mer fulle og lunefulle samvær, skaper tåkeluren en alltid overhengende følelse av undergang. Publikum sitter igjen med en foruroligende stemning som fortsetter å brumme i bakhodet et godt stykke ut av kinosalen, og som alene er grunn nok til å se The Lighthouse. Helst flere ganger.