To barn som ikke er barn

Kraftig bass. En pipete barnestemme. Oslo sentrum, med barcode og oppskrytt operahus, sett fra luften. Det virker som introduksjonen til en hollywoodfilm, men Oslos skyline har lite til felles med Chicago og New York. Tamtaratam. Pompøs musikk. To strigla mennesker, to barn, dukker opp i bildet. Det er Marcus og Martinus. Gjennom den neste timen følger vi duoen på konsert, der de spiller den irriterende musikken sin til ekstatisk glede for tusenvis av fans. De hyler, og løper etter de to små barna, som føres inn i store mørke biler. Biler på vei til intervjuer og kjendisjournalister med titalls spørsmål. Spørsmål som besvares på en altfor korrekt og veslevoksen måte, mens pappa Kjell Erik lurer i bakgrunnen.

Den enkle historien i Marcus og Martinus – Sammen om drømmen kretser rundt livet til de to barnestjernene fra nordlandsbygda Trofors. Vi følger dem gjennom et uendelig antall konserter og signeringer. Noen ganger er det også plass til noen scener fra skolen. Dette er sikkert gjort for å få duoen til å framstå som vanlige gutter, noe de ikke er. Bortsett fra utseende, er det veldig lite barnlig preg over Marcus og Martinus. Alt de sier høres ut som om det kommer rett fra et kommunikasjonsbyrå, noe som gjør at vi aldri kommer i dybden på duoen. Det er lite friksjon, og mange påtatte smil. Det er riktignok en liten krangel mellom de to, da en av dem (vanskelig å se hvem) sier «Kygoo» istedenfor Kygo, til høylytt latter fra den andre. Noen ganger er det også åpenbart at de ikke har lyst til å spille, men da presses de av pappa Kjell Erik som sier «tenk positivt». Faren, som mest av alt ligner et av medlemmene i trønderdansebandet Holmsve, har her skapt seg en arbeidsplass med sine egne barn som inntektskilde.

At dette er en film som kommer til å gjøre det godt på kino, vil ikke komme som noen overraskelse på noen. Filmen inneholder det polerte bildet av Marcus og Martinus som fansen sikkert vil ha. For oss som ikke finner den minste glede i den irriterende og glatte musikken deres, blir derimot filmen ulidelig kjedelig