Trondheim Calling: Amanda Tenfjord

Lorde, jeg mener Amanda Tenfjord, kommer på scenen ti minutter etter at det starter, og går av cirka 20 minutter senere. Hun starter sterkt, og har en scenepersonlighet som oser selvsikkerhet.

Når sangen slutter lar hun litt mer av sin egen personlighet skinne fram, og det er ei veldig søt, lita vokalist som står foran oss. Hun fniser litt nervøst og takker for at så mange har kommet. Det er noe veldig sjarmerende over ukjente artister som blir så innmari glad av et rom med kanskje femti tilskuere.

Når det er sagt er det bare ikke så veldig spennende. Hun har absolutt en svært sterk vokal. Hun er trygg på scenen og trygg på seg selv, og det er selvfølgelig et stort pluss. Jeg bare klarer liksom ikke la meg rive med. De roligere låtene føles i litt for stor grad ut som Susanne Sundfør, og det er ikke helt så originalt som jeg skulle ønske det var.

Hun skinner mest når hun lar den store stemmen hennes fylle rommet, og jeg håper at hun finner sitt særpreg i sin kommende karriere. Det er kjipt å gi mindre enn entusiastiske anmeldelser av nye artister, og særlig så ivrige artister, men jeg klarer bare ikke si at jeg kommer til å huske denne konserten særlig. Jeg har liksom hørt det litt for mange ganger før.

Er det for øvrig innafor å nevne at jeg elsker kjolen hennes i en anmeldelse? Kanskje ikke. Men jeg gjør det. Den er skikkelig fin. Jeg lurer litt på hvor hun fant den.