Trondheim Calling: Barren Womb
Det står bare to stykker på scena, men fy faen de veit å fylle et rom!
Barren Womb er heftig fra ende til annen. De gir aldri mindre enn 100 prosent, og det er utvilsomt en av de råeste og feteste konsertene jeg har vært på på Trondheim Calling, og jeg tør nesten si noensinne.
Rommet er enig. Det er en ganske god mengde for et band som blei annonsert to dager før konserten og som opptrer halv åtte, og folk nikker ivrig i takt. Publikummet har blitt hakket eldre enn sist jeg var der, og ikke minst mer skjeggete. Jeg tror jeg tør si at de fikk det de ville ha.
Jeg skal være ærlig, jeg kan ikke så mye om akkurat denne sjangeren. Sist gang jeg var på en konsert med et screamoband var i niendeklasse, da jeg så Billy Talent på Norwegian Wood. Men dette var andre saker. Det føles ikke påtatt ut, som jeg ofte føler metall har en tendens til å være. Det var rett på sak, og helt jordnært.
For ikke å nevne hvor fantastisk kul vokalisten var. Så mye skjegg at man nesten ikke kunne se ansiktet hadde han rett og slett bare en utstråling som skiller seg ut fra det meste andre jeg har sett. Hver gang han stilte seg forrest på scena med gitaren høyt over hodet blei jeg bare så glad.
Det som må sies er at konserten var en veldig annerledes opplevelse enn plata. Jeg savner litt preget av American Gothic som gjør plata til en sjelden opplevelse - men det trekker egentlig ikke så mye ned. Det er fortsatt dødsrått.
