Trondheim Calling: Cashmere Factory

Fredag kveld trer Cashmere Factory på scenen for å spille en av dagens første konserter. De er mange, og de ser forskjellige ut alle mann. Fra caps og turtleneck til flanell og bustete hår med blomsterkrans i ser de , til tross for navnet, malplassert ut i de industrielle omgivelsene i lobbyen på Rockheim. Det er derimot deres miks av sjanger og uttrykk som gir dem det lille ekstra.

Det er overraskende mange om har møtt opp på denne avsideliggende arenaen så tidlig på kvelden. De begynner å spille, og publikum trekker seg mot den lille scenen. De tre første låtene er gode men ukjente, og det virker ikke som at alle i publikum helt vet hvem eller hva de ser på.

Stemningen plukker seg opp når de annonserer at bandets yngste medlem fyller 20 i dag. Hurra! Når de følger opp deres nyeste singel «Young» blir det fart på sakene. Mens han spretter opp og ned og roper «I will never give in my fucking childish ways» drar vokalisten publikum inn. Gruppa har en enorm tilstedeværelse og karisma – en glemmer lett at man ikke er i en konserthall.

Cashmere Factory hadde verken gunstig tidspunkt eller scene for en knallkonsert. Ved å by på humor, dans og seg selv snudde de dette til en positiv greie. Låta «Feelgood» skulle vært siste låt, da det var nettopp dette jeg følte da jeg forlot konserten. Forståelig nok avslutter de med låta de vant musikkprisen 2016 for, «Paw». Dette bråkete indiepop-dropset viser virkelig hva de er gode for og hvor bredt spekteret deres er.