Trondheim Calling: Chêne

Chêne spilte på Fru Lundgreen fredag kveld under Trondheim Calling. Publikum fikk servert tung musikk, stort sett instrumentalt, men ble stående og lure på hvem det egentlig var de nettopp hadde sett.

Bandet framstod helt anonyme på scenen, iført hettegensere og jeans. Ingenting med holdningen deres skulle tilsi at disse var artister i det hele tatt. Gjennom hele konserten sa de heller ikke et ord mellom låtene, så publikum kunne godt lure på hvem de nettopp hadde sett da spilletiden deres var over. På en side passer denne mystikken godt til stilen på musikken, som er kald og tung. På en annen side skulle jeg veldig gjerne ønske de fant andre måter å uttrykke dette på gjennom image og sceneshow.

De lange instrumentalpartiene fikk meg flere ganger til å tenke «hva skjer nå?». I starten ble spørsmålet stilt i en litt skeptisk toneart, men jeg ble raskt mer og mer nysgjerrig på å faktisk finne ut av hva som skjedde. Tempoet er rolig, bassen er så hard at alt i rommet vibrerer, og den lille vokalen som brukes fungerer mer som et instrument. Dette er blytungt, men veldig atmosfærisk og deilig å høre på. På en hvilken som helst annen dag hadde dette vært perfekt bakgrunnsmusikk for å lese. Men i dag passer det best på scenen.

På scenen er det bassisten som lager mest show, og han tar plass. Det er veldig kult å se på et band som koser seg såpass mye på scenen, til tross for den tilbakeholdne stilen til Chêne som helhet. Siste låt tar de i litt ekstra, som for å markere at dette er siste istedenfor å fortelle det verbalt til publikum. Vokalen brukes mer, og det blir tydelig at publikum fortsatt er med. Chêne beviser at de fikk publikum til å kose seg, til tross for den anonyme tilnærmingen deres.