Trondheim Calling: Gundelach

Gundelach er en gjenganger i Storsalen, og hver gang jeg har sett ham live har jeg hatt følelsen av at han lar musikken prate for seg. Det skjønner jeg egentlig godt, da den mørke og høylytte elektronikaen ikke trenger så mye glitter og stas for å imponere gang på gang. Gundelach har derimot en tendens til å ikke finne mellomtingen mellom introvert og kjepphøy.

På fredagens konsert følte jeg derimot at han virkelig hadde kontakt med publikum, til tross for at de ikke fikk lov til å drikke øl på scenen denne gangen. Med et par nye låter opp ermet, virket han nesten litt ydmyk da han annonserte plateslipp i mars – en plate det for øvrig gledes enormt til etter smakebiten.

Denne gangen klaffet på en måte alt. Lyden var helt suveren – bassen rev i brystet og det var umulig å ikke forsvinne inn i lydlandskapet. I tillegg ble den litt drømmeaktige kontinuiteten brutt opp av dødssexy gitarsoloer. Fordelen med å ha relativt få låter ute, er at alle er publikums favorittlåter. Det danses og synges over en lav sko. Tidligere har den regjerende følelsen vært at «Alone in the Night» og «Spiders» er de eneste klare høydepunktene. Han imponerer denne kvelden kanskje mest på «Fjernsynet» og «Duck Hunting».

Jeg ble faktisk bare positivt overrasket av dette. Det føles ut som noe har løsnet litt hos Gundelach, det er ikke lenger bare tre stive fyrer som står på scenen og pøser ut fet musikk, men en skikkelig konsertopplevelse.