Trondheim Calling: Herman Wildhagen

I år som i fjor er det imponerende hvor god lydkvalitet et band av standard størrelse kan klare å skape på en bitte liten scene som den på Moskus. Med et sett bestående av gitar, bass, keyboard og synth har Herman Wildhagen med band inntatt Trondheim Calling. For et fullsatt lokale spilles kveldens første melankolske toner mens folk fortsetter å renne inn døra.

Hos samtlige av bandmedlemmene merkes en nerve som synes like godt i innlevelsen som i det musikalske resultatet. Særlig blottlegges den i låta «Miles»; en digg sang i valsetakt som det er vanskelig ikke å bevege seg til. Tekstens melankoli er dertil behagelig, og den påfølgende gitarsoloen blir som en karamell du ikke ønsker skal ta slutt.

For en som ikke har sett Wildhagen live tidligere blir vokalen en positiv overraskelse. Ikke fordi det er noe å utsette på innspillingen – denne har en varme som er nesten like behagelig som dyna di. Nei, snarere fordi den på scenen får demonstrert en styrke som ellers kommer mer i bakgrunnen: Mer grovkornet, og således røffere, enn det fløyelsaktige uttrykket som preger studiovokalen. Ikke minst i møtet med rekken av omtaler som setter Wildhagen i bås med Thomas Dybdahl, er dette et stort pluss.

Nettopp denne plasseringen i det musikalske landskapet kan også anes på klientellet. Med et publikum som spenner fra tjue til seksti befester Wildhagen sin brede appell, og dét er forfriskende i en konsertflora som ellers preges av studentmagneter. Scenen kler bandet og bandet kler scenen.

At folk til stadighet renner inn døra ser ikke ut til å affisere gjengen på scenen. Med en nærmest meditativ tilstedeværelse i musikken er det lite som kan rokke kvartetten der de står og gjør sin greie. Problemet med en sur synth løses av Wildhagen under et instrumentalparti. En iPhone som ikke bare ringer, men også – provoserende nok – besvares, synes ikke å plage gruppa, lokalets beskjedne størrelse til tross. Hva angår det siste fortjener dårlige publikumsmanerer neppe å gå ubemerket hen hos en anmelder. Styrken hos bandet, og mitt poeng, er derimot evnen til å fullføre enhver sekvens ubemerket av småkrøll. Wildhagen med band er stø som fjell.

Et stort pluss skal gjengen ha for å delegere prating til kamerat Esten. På humoristisk vis instruerer han bandmedlemmene slik at de sammen spiller en loungesekvens – som tjener som bakgrunnsmusikk til hans egen introduksjon av Wildhagen. En artig løsning på det kleinhetspotensiale som tåkelegger enhver konserts tilsynelatende obligatoriske pratesekvenser.

Konsertens høydepunkt kommer med sistelåta «Again». En suggererende og rolig avslutning der gitarspill og trommer får en mer framtredende rolle enn tidligere. Her tillater Wildhagen & co. seg endelig å ta litt av. På en halvtimes lang konsert rekker dette behovet neppe å bli presserende – men likevel: Det er digg å la gitaren eskalere over i intense riff som trekker deg langt inn i egne tanker. Denne harmonien er, for å skamløst bruke klisjéen, som balsam for ørene.

For avslutningslåta og konserten forøvrig er resultatet helstøpt. Kanskje skyldes det nettopp at helheten ellers er såpass dempet. For Wildhagens styrke ligger nettopp i begrensningen: Å la intense gitarsoloer og synth få den framtredende plassen de fortjener ved å la dem bryte opp i et landskap som ellers preger av rolig pulserende rytmer. Dermed er Wildhagen & cos opptreden hele tiden fengende. Det blir det gjerne når ytterpunktene er i balanse.