Trondheim Calling: Linda Vidala

Det er Trondheim Callings siste dag, og jeg er klar i Storsalen for å få med meg det siste av konserter for denne gang. Linda Vidala står for tur, kjent som hun derre med den der «Bængshot»-låta som tok musikk-Norge med storm hardt bakfra i sommer. Når all hypen bæres av én låt er jeg spent på å se hva annet hun har å melde.

Det spilles opp med en remix av Herreløses «Skitten» som dundrer godt fra høyttalerne, og er kjapt overstått. Til å følge opp får vi låten som, så vidt jeg får med meg, heter «Is På Meg», men det er vanskelig å si når bassen overdøver alt som finnes av melodisk produksjon og tekst.

Jeg føler litt at den relativt nyaktuelle artisten er litt feilbooket til denne scenen da oppmøtet er ganske tynt. Hun skal likevel ha skryt for å lage et bra sceneshow med dansere og god tilstedeværelse. Med en jevn overgang får vi låta «Rist» og jeg føler at det blir litt mer scene enn låt. Jeg har fått med meg tidligere at låten er ment til å snu om på hiphopens objektifisering av kvinner, men det kommer ikke tydelig frem, snarere tvert imot.

Det jekkes ned et par hakk, og vi får servert en roligere låt jeg ikke får med meg navnet på. Jeg blir forbløffet da Linda presterer å gjøre en sur autotune, noe jeg aldri har hørt før. Det virker som låten er ment å være følelsesladet, men det fremkommer bare sytete.

Låten de fleste har møtt opp for å få med seg står for tur, og introen til «Bængshot» spilles opp. Jeg har ikke så mye å komme med om Lindas vers. De leveres på en grei nok måte. Kingskurkone gjør seg, til ingen overraskelse, dårligere på playback, og produksjonen synes jeg er så kjip at når den skrus opp så mange desibel som her, blir det bare verre. Jeg står der og apatisk følger beaten med hodet, men det er tydelig at resten av publikum er uenig med meg.

«Hakuna Matata» er neste låt, og igjen mer bass enn låt. Vokalen prøver hardt å være interessant og uforutsigbar, men ender opp med å treffe beaten ujevnt og det høres ikke noe bra ut. «Natteravn» prøver å være gatepoesi, men det kvalifiserer seg ikke helt, og med den simpleste beaten jeg har hørt i kveld er jeg bare glad den er ferdig.

Etter enda en hard bass-seanse avsluttes det med «Emma» og den sytete vokalen gjør at folkemengden merkbart blir tynnere underveis. Jeg er bare glad for at det er ferdig. Dette opplegget fortjener kun å bli skrinlagt.