Trondheim Calling: Mats Wawa

Allerede før de offisielt har gått på scenen vekker rockebandet Mats Wawa oppsikt. I hver sin latterlige kjortel surrer de rundt på scenen og rigger til alt fra bongotrommer til fløyter. Jeg tenkte med en gang at dette kom til å bli en livlig slutt på kvelden. Skuffelsen var derimot stor etter hvert som konserten utspilte seg, selv om musikken i seg selv var knallbra.

Med flere på gitar, bass, trommer og alt inne i mellom var dette en kavalkade av bråk og rot – på en god måte. De psykedeliske innslagene med fløyte og klarinett uten mål og mening var artige, men bleknet i mangel av karisma. Som sagt virker kjortler og bongotrommer som en indikator på moro. Problemet oppstår når bandet ikke inviterer publikum med på moroa. Det er som en intern vits ingen av oss i publikum skjønner. Ingen av tilskuerne uten nevneverdig promille hiver seg på dansingen til tross for ekstremt dansbar musikk. Det er masse potensiale for humor og liv her, men det blir ikke utnyttet til det fulle.

Veggen mellom publikum og band er heldigvis ikke så tjukk gjennom hele konserten. Vokalisten mumler noen utydelige ord til publikum og kjører gjennom låtene. Det er litt lydproblemer underveis, men musikken er allerede såpass spontant utformet at det bare gjør opplevelsen bedre. Mats Wawas sterkeste side er nettopp jamm-vibbene man får, og musikkgleden de viser.

Konserten avsluttes med låta «Yippi Ya Ya», tror jeg, hørte ikke helt hva han sa. Låta er uansett en opptur. Det er hardt, kjapt men også melodiøst. Alle vil ha mer, men som de selv sa, «fåkke lov». Det var manglende tilstedeværelse og kontakt med publikum, men det gjorde de opp for med musikken. Jeg koste meg masse, det gjorde publikum også.