Trondheim Calling: Mikhael Paskalev

Det Mikhael Paskalev opplever lørdag kveld i Olavshallen lillesal er intet mindre enn headliner-effekten. Det er som om alle i publikum har varmet opp hele helgen for nettopp denne konserten. Det er lange køer for å komme inn, og stemningen er til å ta på før konserten i det hele tatt har startet. Vi må vente en del minutter ekstra grunnet lydproblemer, men så fort Paskalev hilser på publikum er det glemt.

Låtene hans som til vanlig knirker gjennom hodetelefoner med akustiske vibber braker nå øredøvende gjennom salen. Det er skikkelig trykk i hele bandet, og det er rett og slett gøy å se på. «I Remember You» får virkelig publikum med på både dansing og allsang. Det er også nytt materiale å høre. Blant annet singelen «Witness», med 80-talls rytmer som gir konserten variasjon. Det blir tatt imot med åpne armer av alle i salen.

Paskalev har god kontakt med publikum. Han rocker og svinger på scenen. Jeg var bekymret for at han skulle bli fanget i publikumsfavoritten «I Spy», og ikke få vist fram andre sider av lydbildet. Men han viser bredde gjennom konserten. Jeg digger de bråkete gitarene, tamburinen og hele atmosfæren bandet oser på scenen. Det er riktignok en glede da både «Jive Babe» og «I Spy» spilles på slutten. Her flyr det munnspill vegg imellom og publikum prøver alt de kan å klappe til de raske rytmene.

Publikum går ikke når bandet takker for seg. De kommer på igjen. Fordelen med å runde av Trondheim Calling er nettopp ekstranummer. Paskalev spør hva de vil høre og innvilger publikums siste ønske for kvelden. Det er vanskelig å sette ord på den gode stemmingen i salen. La oss bare konkludere med at det var bra. Skikkelig, skikkelig bra.