Trondheim Calling: Silja Sol

Inn på Byscenen trer Silja Sol med introlåten «Ta Fyr» fra hennes siste album, Ni Liv. Den rolige oppbygningen setter stemningen for det som forhåpentligvis blir et show som kan leve opp til det Spellemannsnominerte albumet.

Vi fortsetter med albums-rekkefølgen, og tittelsporet «Ni Liv» spilles. Og her dukker det opp litt problemer. Scenetilværelsen til Silja Sol virker svært beskjeden, og med et band som ter seg som veggpryd er det ikke mye engasjement eller danseglede å hente.

På «Semmenemme» bedres sceneshowet litt, men likevel oppstår det andre problemer her. Versene sitter, men når vi kommer til refrenget er det noe som skurrer i stemmen til vokalisten og i stedet for en myk og sårbar sang blir det et skrikete leven.

«Gymsko» sitter bedre, og når det går videre til «Omveien» er engasjementet på plass. Den noe bråkete instrumentalen passer seg bedre med den mer monotone, snakkete sangen. Her sitter vokalen som støpt, og endelig gjør hovedpersonen et bra show på scenen.

Før sluttlåten får vi høre «Si Det», som høres lydmessig dritbra ut, og «Eventyr» får lokalet til å gi gjenklang på gitarriffet og synthen. Overgangen til hitlåten «Dyrene» blir litt rar, og den føles noe malplassert etter den rolige balladen. Jeg skjønner greia med å spille den største låten til slutt, men føler at man kunne stokket litt om på låtene for å bygge opp til den på en bedre måte.

Det er likevel ingen tvil om at «Dyrene» sitter som et skudd, og den nydelige outroen forlater meg med et bredt smil. I baktankene henger derimot resten av showet igjen og jeg klarer derfor ikke nyte det fullt ut. Vokalen samsvarte ikke helt kvaliteten på albumversjonen, mens jeg ville forventet hakket bedre live. Det kom seg mot slutten, men det tok rett og slett litt for lang tid å komme til noe som var mulig å elske.