Trondheim Calling: Sondre Lerche

Visse barndomshelter burde forbli i barndommen. Sondre Lerche er en av disse. Jeg er kanskje for nostalgisk av meg. Jeg hørte på Sondre Lerche i mange år før jeg ga meg. Jeg har memorert «Two Ways Monologue». Jeg har sett han live hvert fall to ganger. Jeg angrer på at jeg ikke bare beholdt de minnene i en fin boks bakerst i hodet.

Sondre Lerche lukter drittlei. Drittlei av å spille de samme sangene og være sjarmerende. I løpet av hele settet kjenner jeg igjen to sanger. Han spiller «Two Ways Monologue» - om enn en alternativ versjon, og «Sentimentalist», hvor sistnevnte er den eneste låta jeg genuint liker.

Det er så rocka at man nesten ikke kjenner han igjen. Det hjelper ikke at vokalen er så lav at man nesten ikke hører den over instrumentene eller at konsertsalen er upersonlig og føles litt som en fabrikkhall. Nei, jeg blir egentlig litt deppa. Jeg venter liksom på å få noe jeg kjenner, men det kommer aldri.

Det er fullt forståelig at musikere med mange år bak seg vil prøve noe nytt. Det er lett å skjønne at de ikke har lyst å spille de samme låtene om og om igjen. At de vil spille det nye materialet deres. Men liveshow skal treffe publikum også. Man må faktisk gi de som har vært fans i mange år noe de vil ha. Noe som ikke føles som en masseprodusert, fremmed versjon av det man engang digga.

Nei. Det var virkelig ikke verdt den timeslange gåturen hjem.