Trondheim Calling: Svankropp

Svankropp starter forholdsvis rolig på Avant Garden idet tonene fra «The Reality Dysfunction» strømmer ut i rommet denne februarkvelden. Vokalist Emilie Søraas´ behagelige stemme er samtidig silkemyk som den er stødig: Det er som om hun griper tak i deg og holder deg fast, lyttende.

Det er en kul kvartett vi har foran oss – et band som enklest kan plasseres i kategorien indie, men som i kortere bruddstykker tipper over i elementer av vekselvis punk og pop. Med et passe eksentrisk uttrykk er det likevel godt innenfor det konforme.

Gjennom settet leverer Svankropp numre som umiddelbart virker interessante, men der forventningene etter introen avløses av en låt som ikke kan innfri. Til tider går det i fella og blir litt stillestående. Det skyldes kanskje delvis at lyden er noe skurrete både på vokal og gitar; det er som om partiene som bare på kontrollert vis truer med å bli småsure på studioversjonen, ikke er robuste nok for mindre fininnstilte forsterkere.

Foruten albumet Svankropp fra i fjor høst, kan bandet i kveld introdusere en ny låt. «Cinderella» ble sluppet som singel to dager tidligere, men er enda ikke å finne på Spotify. Priviligerte som vi er får vi høre en låt som hever nivået fra de to forrige – denne spiller på både langt mektigere riff og perkusjon. Likevel blir refrenget også her noe monotont, og til slutt er det bandets trommis som redder avslutningen. Med et helt ypperlig arrangement som nærmest blåser hodet av deg får en støyende, men likefullt suggererende soloparti sette punktum.

Men det stopper ikke der, for trommene får føre oss over i neste låt. Etter en behagelig senkning av tempoet fortsetter anslagene i en mer dempet form. Snart suppleres de av vokalistens behagelige stemme i en langt mer drømmende låt. Her får Storaas’ stemme briljere i en outro som tillater den å demonstrere sin fulle smidighet.

Det er kanskje sistelåta som blir kveldens heftigste. Her er det som om alt klaffer. Det hele er fint balansert mellom tilløp til kakafoni og behagelig pulserende rytmer. Et noe rart øyeblikk blir det under bassisten og gitaristens kraftdemonstrasjon på slutten av låta. Hele oppsettet blir litt kunstig idet vokalisten blir stående litt for lenge som en tilskuer til de to. Når det er sagt tilhører vel dette gjengangerne av utfordringer ved å spille sammen på en scene: Dette er pirk. La det likevel stå med bemerkningen om at det er like distraherende hver gang.

Svankropp var neppe på sitt beste denne kvelden. Likefullt befinner de seg i et interessant krysningspunkt mellom ulike sjangre, der potensialet er stort. Det kan høres i låtene deres. Forhåpentlig tåler de overgangen til sceneformat bedre neste gang.