Trondheim Calling: The Sound Of Trondheim Calling

Jeg har så vidt ord på følelsen jeg sitter igjen med, så jeg tenker bare å starte med konklusjonen: Fytti helvete, for en konsert. The Sound Of Trondheim Calling er et samarbeidsprosjekt mellom komponist Per Borten og en håndfull nøye utplukkede vokalister fra Trondheims feteste band. I Storsalen på Samfundet står bandet klart med et ensemble bestående av to trommiser, en dreven gitarrekke, tre stykk på tangentfjøl-varianter, en på miksebord og en saksofonist.

Først ut på vokal er Emilie Storaas fra Svankropp med låta «How Still My Heart How Famous The Moon». Med et storslagent sangnummer og et dansbart gitarriff, er dette en nydelig start. Allerede på første låt eksploderer bandet i et fantastisk lydbilde mot slutten, og gliset har klistret seg fast til ansiktet mitt.

Første vokalist-skifte skjer, og på scenen står Øyvind Ramsøy-Halle fra Frances Waves, og låten som spilles opp heter «Exclamation Marks Behind Everyday Trivia At The Discotheque». Det følger med en liten stilendring i musikken, med hardere riff som skaper en dreven rockeballade som treffer hardt og vibrerer komfortabelt i trommehinnene. Lysshowet er blendende og vakkert, som gir meg følelsen av å være på en mye større arena.

Jesus Fucking Christs Remi Langseth er nestemann opp, med «Does Death Appear To A Bureaucrat As A Bureaucrat». Jeg har aldri vært en mann for growling, men melodisk runger det så godt at jeg ikke kan gjøre annet enn å digge det. Outroen bygges sakte og kraftig opp, og avsluttes med et smell som setter meg såpass ut av spill at jeg så vidt får med meg hva som blir sagt før neste låt.

Et nytt brått stilskifte oppstår når soloartisten Amanda Tenfjord tar over scenen, og kommer med bidraget jeg kanskje har gledet meg mest til, «The Nature Of Snow». Saksofonisten får endelig virkelig vist seg fram, og hekles sammen med Amandas nydelige vokal, som gjør at balladen får hele Storsalen til å synlig smelte. Spesielt vekker de myke saksofontonene følelser.

Pom Pokos Ragnhild Fangel Jamtveit er neste opp, med en låt humoristisk titulert «Bridges In Trondheim All Cross The Same Damn River». Med en hard synth-bølge kombinert med en metallisk gitarlyd skapes en ekstremt dansbar låt i indie-rock alleen. Ragnhilds vokal får meg til å drømme tilbake til tidligere Pom Poko og Panda Panda konserter, og dette overgår dem.

Når det går videre til Gisle Solbu fra Woodland med «A Dragonflys Cure For Pain» merker jeg et lite dropp, og blir ikke like engasjert av låta. En god rockelåt med bra driv i refrenget, men dog mer på den kjedelige siden, sammenliknet med framføringene vi har fått servert til nå.

Det følges opp med Mia Marlene Berg fra Doffs Poi. Det er absolutt noe å hente for en hver smak her i kveld, men dette faller litt for langt utenfor min smak, med en romantisk ballade som hovedpart. Likevel er vokalprestasjonen til Mia imponerende. Outroen er derimot overbevisende, med en nesten to minutter lang utspilling bestående av enkle toner som går stadig opp i tempo og tangenter som drar det opp i himmelen mot slutten.

Siste gjestevokalist er ingen andre en Rohey Taalah, med låta «Too Busy To Heed My Own Voice On The Radio», og vi får endelig noe utrolig funky. Den helt sinnsykt sterke vokalen til Rohey knyttet perfekt med den jazzete instrumentalen skaper en dansestemning som er til å føle på. Ikke bare ter scenen seg ekstremt sexy, men det forplanter seg også i salen. Trommisene får virkelig kjørt seg under noen partier, og jeg elsker det.

Avslutningen består av en dedikasjon til Motorpsycho, og setter en verdig slutt på settet. Bandet går helt og fullstendig inn, selv om de allerede har levert utallige ganger tidligere i kveld. Som sagt tidligere har jeg ikke noen måte å beskrive følelsen jeg sitter igjen med på vei ut av Storsalen.

Jeg var så heldig å få høre over innspillingene på forhånd, og hadde store forventninger. Dette overgikk de forventningene rent, jeg hadde aldri forestilt meg noe så storslagent. Jeg står i den relativt store Storsalen, men lyden får det til tider å føles som jeg er i midten av et gigantisk åpent stadium. Jeg vil ha mer.