Tungt, vakkert, og meditativt

Tubaist og gitarist Kristoffer Lo, kjent fra blant annet Highasakite, har sluppet sitt tredje soloalbum, Anhedonia. Denne gangen har han samarbeidet med studioteknikeren Steve Albini som tidligere har jobbet med store navn som Nirvana, Pixies og PJ Harvey. Albumet er delt inn i to kontrasterende spor, hvor Lo spiller tuba, flugabone og bass. Alt er spilt inn og fritt improvisert live i studio.

I forhold til fjorårets album, the Black meat, bruker Lo lengre tid på å bygge opp, utvikle, og improvisere over ideene på Anhedonia, som gjør dette til en litt mer krevende lytteopplevelse. Begge låtene starter med enkle motiv, som han ved hjelp av loopere og diverse effekter bygger opp til massive lydvegger, nesten klangflater, som dør ut relativt fort etter de har nådd sitt toppunkt. Oppbygningen og spenningskurven er ganske lik i begge låtene, men stemningen og uttrykket er vidt forskjellig.

Første låt «Glorified», er tung, dyster og melankolsk, og kan lettest relateres til albumtittelen, Anhedonia, som refererer til en manglende evne til å føle glede. instrumentene er tungt effektbelagt, slik at det til tider er vanskelig å høre akkurat hva Lo spiller på. dette bidrar til å skape en urolig stemning som aldri helt forløses. Andre og siste låt, «Enough», er roligere og lettere men ennå melankolsk til en viss grad, selv om den virker oppløftende og forløsende i forhold til «Glorified».

Anhedonia er en kraftig og meditativ plate, men den krever en del av lytteren. Man må gi litt av seg selv for å få noe ut av den i det hele tatt, men for meg var de knappe 40 minuttene låtene varer absolutt verdt det. Jeg tror derimot denne plata, i likhet med the Black meat og Savages, gjør seg mye bedre live enn på innspilling.