Ty Segall - Ty Segall

Den evige rastløse Ty Garrett Segall har i løpet av sine ti år som soloartist rukket å bli en guru innenfor moderne garasjerock. Ikke bare gir han ut to til tre album i året under mange forskjellige navn, han har også bevist at han kan spille alt i fra bråkete, skitten punk til stemningsfull folkrock eller indie. Hva et album av Ty Segall høres ut som er nesten umulig å gjette på forhånd, men dette niende soloalbumet er faktisk overraskende representativt for musikken hans.

Åpningslåten «Break A Guitar» er en påminnelse om at den skitne og bråkete garasjerocken fortsatt er en stor del av lydbildet til Ty Segall. Gitaren ligger latterlig tungt midt i miksen og det hele er ganske bråkete og kaotisk. Av og til grenser tekstene og musikken mot det absurde. Hva som egentlig foregår på dette albumet er ikke alltid lett å få med seg, men hvis John Lennon hadde gjenoppstått i 2017 og bestemt seg for å spille punk hadde det kanskje hørtes som ut dette.

Likevel er det et godt driv på de fleste låtene og Ty Segall klarer å redde seg inn ved at han tross alt er en ganske god låtskriver. Det er flere minneverdige refreng, gode overganger og bøttevis med kule riff. I tillegg er det en god sjangermessig variasjon på albumet, som den countryinspirerte «Talkin’» eller den nedstrippede indierock-låta «Orange Color Queen».

Av og til synes jeg at musikken blir nærmest litt for likt White Album æraen til The Beatles, og strengt tatt føles ikke dette her som moderne musikk i det hele tatt. Ty Segall låner skamløst det beste fra 1960-tallet og komprimerer det til å bli et 34 minutter langt kaotisk fyrverkeri av et album. Til tider kan dette albumet virke ufokusert og rotete, men som regel er det et slags strukturert kaos.