Utrivelige Trøndelag

“Kæm e det som har velta den colaen her?!”

Mitt møte med årets Trønderfest startet et stykke unna Dødens dal. Fire fulle studenter rangler forbi meg mens de synger på Andreas Jegtviks eneste hit “Rampa (colaen her)”.

Jeg må hjemom og skifte først, før jeg er villig til å driste meg på årets harry happening (etter oktoberfest eller en hvilkensomhelst dag på Heidis). Jeg kler meg først og fremst med tanke på kulda og tenker at siden jeg allerede er trønder så vil ikke bekledningen ha så mye å si for fremtoningen min.

Jeg heller i meg én øl før jeg trasker til festivalområdet i håp om at den skal fylle meg med mot, glede eller en festlig trøndersk attitude. Vel fremme i Dødens dal, cirka midt inni Dag Ingebrigtsens fremføring av «Forelska i lærern» innser jeg at både bekledning og berusning er godt i underkant av idealet.

Etter publikum å dømme er trøndere enten kledd i felleskjøpet-dress, rutete skjorte og knickers eller hjemmestrikket rosenborgtrøye. Samtidig er den kollektive promillen vesentlig høyere enn komfortnivået mitt tillater. «We are the kings of the seven seas!» gauler en aldrende Ingebrigtsen noe historisk ukorrekt. Enten derfor, eller på grunn av at ingen har hørt denne låta før, er publikums respons noe laber.

Det er ikke før «Vil du værra med mæ hjæm i natt» annonseres at stemninga får et virkelig løft. All skam til side så er dette en av Trøndelags, kanskje Norges, fineste sanger. Jeg blir ørlitte grann emosjonell og kjenner nesten ei tåre presse på. Det er tydelig at denne låta har sitt utspring i ekte følelser. Det er like før jeg glemmer kjæresten min og blir med Ingebrigtsen hjem.

Det er tydelig at dette er publikumsfavoritten. Alle i teltet synger med. Så fint er det at gjengen på scenen river i en ekstra runde «værra med mæ hjem i natt», og enda en. Og enda en. Litt og litt av publikum forlater teltet, åpenbart mette på det som i starten virket som ei kjærlighetsvise, men som nå fremstår mer som en smådesperat pule-på-nach-låt (noe det tross alt er). Ingebrigtsen og bandet gir seg endelig, før de drar i gang en akustisk versjon av samme låt. Jeg går ut av teltet, og tårene størkner i den kalde vinden.

Området utenfor teltet er preget av små grupper med fulle folk som bestiller øl, tisser, og står i kø sammen. Det er overraskende mange gråtende jenter og trøsting i ytterkantene av festivalområdet.

Inne i teltet ljomer bangers som «We built this city on rock and roll» og «sweet child of mine». Feststemte faux-trøndere spretter opp og ned og gauler med på refrengene óg gitarriffene.

Mens jeg prøver å få overblikk blir jeg møtt av en jente med utsmurt tusje-bart. «Hvor er du fra!?» roper hun inn i øret på meg. «Jeg er fra Trondheim» svarer jeg ærlig, og får kjapt en kavalkade av generiske trønderparodier. Haha sweet humorinnslag, Inghild.

DDE, med Bjarne Brøndbo i spissen entrer scenen. No bli det liv - rai rai i to minutter før lufta går ut av både Bjarne og publikum. Bare en brøkdel av de 6000 fremmøtte kan teksten på de følgende låtene, og Brøndbo klarer ikke dra med seg publikum. Blant Bjarnes blundere var et mislykket forsøk på å koordinere et relativt enkelt «henda opp i været når jeg gir signal»-triks og en spørrerunde på når folk i teltet var født.

«E det nånn som e født i 96?»

«Woooooo!»

«E det nånn som e født i 98?»

«…»

«Ka med 97?»

«woo…»

«ka med 67?»

«…»

Mulig det er LOs søksmål mot ham som gjør Bjarne litt ufokusert eller kanskje ørepluggen som til hele tiden må dyttes inn i øret. Uansett hva det er så blir jeg ikke særlig sjarmert. I et billig forsøk på å få opp stemninga drar bandet i gang «Tore Tang». Brøndbos tolkning gjør seg ikke godt i mine edru ører, men det er unektelig en crowdpleaser.

Jeg dro før festen var over, eller kanskje jeg dro etter. Hvis dette skal representere trøndersk fest er jeg ikke særlig stolt.