Venner - Venner

Det var høye forventninger til Venners selvtitulerte debutplate. De hadde storimponert på scena for bare noen måneder siden. Kunne de utnytte det potensialet som åpenlyst var der? I stor grad har Venner nådd målet.

Plata starter brått på «Lisas tentakler», som ett av høydepunktene. Det spares ikke på kruttet. Med mange band som briljerer live er det en viss fare for å være tamme på plata, men energien og livet overføres lett. «Lisas tentakler» er en ukomfortabel, «Carrie»-lignende historie om en ung pike som til alles fortvilelse har tentakler i stedet for armer. Det ender selvfølgelig i blodbad. Venner skyr ikke unna det ekle og det rare, men ser heller ut til å trives i det.

«Å ta igjen» er neste ut, som min desiderte favorittlåt. Teksten river deg med, som en ekkel hevnfantasi hvor vokalisten utdyper hvordan hun skal gjøre livet så surt som mulig for de rundt henne. Melodien ligger stødig under, med en særlig sterk keyboard-sekvens, og den bygges opp til en sterk slutt, før den brått dabber av.

Enkelte av låtene, derimot, føles mer ut som ventesekvenser. «Ikke alle venner er venner» og deler av den 6 minutter lange «Hitlands drøm» blir av meg brukt på å glede meg til neste, mer spennende del. Det er tidvis kjedelig med snakke-synging og lite melodi. «Hitlands drøm» er en reise i seg selv, med både kjedelige sekvenser, råfete deler og ren støy. Heller ikke «Årets siste dag» er utpreget spennende, men det er hovedsakelig fordi jeg foretrekker det litt røffere.

Tross disse låtene som jeg gjerne hopper over på spillelista er de resterende låtene så utrolig stilige og annerledes at jeg likevel fryder meg over plata.

Det er ikke til å nekte for at Venner har funnet noe spesielt. Det er annerledes, det er interessant, det er sjeldent. Det føles nytt ut og det føles spennende. Dette er et band jeg garantert kommer til å følge nøye med på i tiden som kommer, og forhåpentlig få med meg et par ganger til på scena, for fy søren, det er så absolutt verdt det.