Kan vi ikke bare spise kake?

Er det en ting som er like sikkert som at påsken kommer hvert år, så er det nordmenns dekadente hamstring og fråtsing i høytider. Panikken rammer de norske hjem når man innser at butikkene kommer til å være stengt fra torsdag til lørdag. Enorme mengder mat, godteri og alkohol hamstres inn for tusenvis av kroner, selv om det i hovedsak skal mette én enkelt familie i noen få dager. Hele påsken går deretter med til ett eneste langt etegilde, der moderasjon ikke finnes i vokabularet, og man skulle tro at det var den siste nattverden som sto på spill.

Leder i Landsforeningen for overvektige, Jørgen Foss, var igjen ute i media før påske og delte sin bekymring for dagligvarebutikkenes priskrig på smågodt. Han sier at én million nordmenn er overvektige og hundre tusen er sykelig overvektige, og at det er uheldig for både samfunnsøkonomien og samfunnet generelt at prisene dumpes på denne måten. Men nordmenn flest jubler, fordi selv om vi uansett har råd til det i utgangspunktet, rettferdiggjør slike tilbud overdreven hamstring.

Mat som tilbehør til høytid har urgamle tradisjoner, men problemet oppstår når hyggen knyttet til mat ikke lenger kjenner noen begrensninger. Det virker som slekter følger slekters gang i moderne og materialistisk tid, med tanke på at hygge nærmest har blitt synonymt med fråtsing. Problemet peker tilbake på den hverdagslige overfloden som vi for lengst har blitt vant til. Det holder ikke med lørdag: Hyggen skal helst være oval, og derfor har vi erklært onsdag som lillelørdag. Helg eller ikke, skuffene bugner av mat hele uka, og biff kan like godt spises på en tirsdag. Det minner mer om trøstespising enn noe annet. Da burde vi ta tak i de underliggende problemene, heller enn å overbevise oss selv om at vi har gjort oss fortjent til det.

Vi danser rundt ritualene med måltidene som sentrum for seremonien, der suksessen måles i antall kaker

Nordmenn er glade i tradisjoner, og når det religiøse i høytidene svekkes blir tradisjonene enda mer betydningsfulle. Det religiøse innholdet må erstattes med noe for å skille høytid fra hverdag, og mat og luksus er nærliggende og lettvint. Vanene våre har endret seg fort og brutalt, og vi ler når besteforeldrene våre forteller at de var heldige om de fikk en appelsin til jul. Men nettopp fordi de fleste før arbeidet hardt for å ha noe lite ekstra til høytidene, ble det ikke tatt som en selvfølge.

Vi husker vel alle den første Harry Potter-boka der Dudleif blir rasende da han oppdager at han har fått én mindre bursdagspresang enn året før, og blir dyrt og hellig lovet av foreldrene at han skal få to gaver ekstra for å gjøre det godt igjen. Dudleif er oss, og jeg er redd for hvordan det vil eskalere. Det er selvfølgelig flott at man bruker høytider og ferier til å tilbringe kvalitetstid med familie og venner, jeg synes bare det er besynderlig at overdådige mengder mat og alkohol blir en faktor man er avhengig av for å ha det hyggelig sammen. Det samme gjelder barnedåp, bursdag, konfirmasjon og bryllup. Vi danser rundt ritualene med måltidene som sentrum for seremonien, der suksessen måles i antall kaker.

Når høytiden er over, sitter vi igjen med overfylte kjøleskap, der det meste til slutt må kastes. Dette legger vi til den enorme haugen av mat som allerede kastes i hverdagen. Og her når vi toppen av overflod: Vi handler mat i dyre dommer, kun for å kaste det i søpla. Med de klimaproblemene verden står overfor i dag, kan det neppe ha en heldig virkning.

Vi i vesten vokser, og det er på de aller fleste måter en ønsket utvikling. Likevel mener jeg at vi må stoppe opp og reflektere over hvilke verdier vi ønsker å stå for. Bør vi ikke ha fokus på det å skape noe verdifullt sammen med de vi bryr oss om, heller enn å mette en mangel med overflod?