Verden er større enn ISFiT

Torsdag 5. februar inntar ISFiT Trondheim for trettende gang.Festivalen som omtaler seg selv som verdens største internasjonale studentfestival med tematisk fokus. I år forsøker ISFiT å inkludere trondheimsstudentene ved å vise et kulturprogram i stil med UKA og Samfundet, men det kjedelige kulturprogrammet svekker festivalen. Så langt er festivalens mest internasjonale musikkbidrag Västerbron fra Sverige.

Ellers er de store headerne på kulturprogrammet Marit Larsen, Thomas Dybdahl og speeddating med Leo Ajkic på valentinsdagen. Dette er artister og arrangementer som slår godt an blant trondheimsstudentene. Thomas Dypdahl ble utsolgt for lenge siden. Temaet for festivalen er korrupsjon, men det finnes ingen sammenheng mellom ISFiTs kulturprogram og tema, og programmet er langt fra internasjonalt. ISFiT tar ingen sjanser når de henter inn artister de vet selger. De bidrar heller ikke til å utvide kulturlivet til studentene, slik de prøver å utvide bevisstheten på andre deler av samfunnet. Det er fullt mulig å lage en festival som inkluderer internasjonale deltakere, samtidig som trondheimsstudentene får noe ut av det.

ISFiT har i år reklamert med slagordet «Verden er større enn Trondheim», og med dette oppfordrer de studentene til å se ut over studiehverdagen. Festivalen undervurderer publikum ved å vise et såpass smalt program. Nordisk populærmusikk er å finne på Samfundet hver eneste helg, og det har vi fått mer enn nok av. ISFiT kunne bidratt til Trondheims kulturliv ved å vise et mangfold som er representativt for festivalens øvrige fokus, i stedet for å bruke midlene sine på artister som nesten utelukkende spiller vestlig pop og rockemusikk. Hvorfor ikke bruke midlene på å hente inn kulturelle innslag fra konfliktområdene som dekkes av festivalen?

Hvor relevant er programmet for tilreisende deltakere? Speeddatingen kommer ikke til å være noe særlig internasjonal, og jeg tviler på deltakerne har hørt om eller tar seg råd til å se Thomas Dybdahl i Nidarosdomen. Kulturprogrammet er beregnet for norske studenter, med norske artister og norsktalende underholdningsbidrag. Ved at ISFiT har en såpass splittet festival, kan de neppe kalle seg «internasjonal med tematisk ramme».

ISFiT er enten nødt til å finne sin plass på kulturkartet, eller holde seg til å være en aktualiserende ideell tematisk festival, som får oss til å sette fokus på steder vi ikke gjør resten av året. Å ta rollen som UKAs lillebror, med tilsvarende program, gjør festivalen lite spesiell. «Tematisk fokus» drukner i Thomas Dybdahl og Leo Ajkic.

Hvis det ISFiT har å komme med er identisk med hva Samfundet eller UKA tilbyr, kan festivalen overlate kulturprogrammet til Samfundet, og ingen ville merket noe forskjell. Er det noe Trondheim trenger, så er det et rikere kulturliv som går ut over norske artister i Storsalen. ISFiT må finne sin identitet: Verdens største tematiske studentfestival, eller enda en intetsigende, profittmaksimerende populærmusikkfestival.