Flere usikkerheter enn muligheter

Regjeringens foreslåtte endringer i arbeidsmiljøloven legger ikke tydelige nok rammer. Ingenting forhindrer at samme person kan ansettes i samme type midlertidige stilling gang på gang, eller at man kan ansette flere midlertidige på rad i samme stilling.

Fram til nå har det vært adgang til midlertidige ansettelser i stillinger som faktisk er midlertidige eller oppdragsbaserte. De nye reglene innebærer en risiko for at et økende antall nyutdannede vil bli tilbudt usikre vilkår når de går inn i arbeidslivet.

Det er ingen tvil om at gode intensjoner ligger bak endringsforslaget, men om en slik lovendring skal få gode konsekvenser for unge arbeidstakere må den kombineres med et sikkerhetsnett i form av restriksjoner på langvarige midlertidige ansettelser.

Vi blir fortalt at unge får muligheten til å få en fot innenfor i arbeidslivet, men uten klare rammer skaper den nye arbeidsmiljøloven flere usikkerheter enn muligheter. Unge vil ikke få ta opp boliglån like lett uten fast stilling, og får derfor problemer med å etablere seg der de ønsker å bo.

De som skal starte familier vil få problemer med å fortsette i jobben om de ønsker å ta permisjon. En slik lovgivning kan på lengre sikt gjøre at færre kvinner blir ansatt fast fordi det er større sannsynlighet for at kvinner tar lang permisjon enn for at menn gjør det.

I prinsippet kan en oppmykning av flere aspekter ved arbeidsmiljøloven være en god ting. Behov i arbeidsmarkedet har endret seg, og en omorganisering av arbeidstiden i form av mer søndagsjobbing og tilgang på midlertidige stillinger kan være et svar på dette. Problemet oppstår når arbeidsgiverne får hovedansvaret for gode arbeidsrammer og nok hviletid. Dette gjøres uten å tilby økt sikkerhet til arbeidstakerne, og åpner for at regelverket misbrukes på arbeidstakernes bekostning. Med et slikt utgangspunkt kan det ta lang tid før nyutdannede får en stabil livssituasjon og fast stilling.

En langvarig midlertidig ansatt får ikke opparbeidet seg ansiennitet i bedriften, og vil derfor ikke gå opp i lønn slik man ellers ville ha gjort. Om man er midlertidig ansatt og er gravid eller skal starte en familie vil dette også være et problem. Foreldrepermisjon medfører en betydelig kostnad for arbeidsgiver og det er urealistisk å tro at bedrifter skal ta uoppfordret samfunnsansvar. Dette er et tilbakesteg på likestillingsfronten. Midlertidighet lønner seg for bedriftene, og man kan ikke stole på at bedriftene skal ta ansvar selv om de taper på det.

Uten et sikkerhetsnett blir ikke lovendringen en oppmykning, men heller et vendepunkt i norsk arbeidspolitikk. Arbeidsgivere vil få mer fleksibilitet og mer makt i ansettelsesprosessen, noe som betyr at vi går over til å sette arbeidsgiverene først i en lovgivning som primært skal beskytte arbeidstakerne. Midlertidige kontrakter over lang tid kan være et stort problem for unge som er i oppstartsfasen av voksenlivet. Dette er et lovforslag som gir økt fleksibilitet til bedrifter, ikke til unge.