60 studiepoeng høres mye ut
Det er menneskelig å gjøre feil eller ha en dårlig periode. Det virker det ikke som den nye studieforskriften tar hensyn til.
Tekst: Inga Skogvold Rygg
Du skal være ganske langt ute å kjøre før du er så langt bak, liksom. Det første semesteret nedprioriterte du et fag på 7,5 studiepoeng, og én uke ble for kort tid å lese på, selv om alle andre sa de bare hadde brukt tre dager. Likevel bekymret du deg ikke så mye, det var tross alt bare 7,5 studiepoeng. Så gikk alt til helvete semesteret etter, og du strøk i alle fag. Etter en avslappende sommer kom du tilbake med masse motivasjon, klar til å ta igjen det tapte. 45 studiepoeng det første semesteret, 37,5 det andre, og så skulle det nesten være i boks. I stedet ble det stryk på tre eksamener, og plutselig var det 7,5 poeng for lite for både Lånekassen og NTNU.
Er vi studenter en gjeng med sutrete unge voksne som er vant til å få det slik vi vil?
Drar vi diskusjonen i en prinsipiell retning bare på trass? Nei, det er ikke synd på oss. Vi blir lærere, sosionomer, leger, ingeniører, statsvitere og filosofer. Ressurssterke mennesker, som av og til har problemer. Depresjon, angst, spiseforstyrrelser og alkoholproblemer. Problemer som tar tid i studiehverdagen. Der tid er poeng - studiepoeng.
Studiepoeng vi skulle ønske vi kunne levert. Eksamener vi veldig gjerne skulle stått på. Som vi kommer til å stå på, når vi bare har fått dyttene vi trenger fra SiT helse, fra venner og familie, og fra frivillighetsmiljøet. Fra gode støttespillere som ser oss og er med oss helt til vi kommer til et sted der vi kan bidra vi også. Vi er ikke de du tror vi er - vi er hverken dumme, late, tiltaksløse eller sløve. Bare mennesker som har gått på en smell. Fått en tøff start på livet, opplevd noe vanskelig eller plutselig fått utløst en sykdom som har ligget latent.
NTNU sier det vil være rom for å beholde studieretten sin selv om man ligger mer enn 60 studiepoeng bak normal progresjon, men at det «fordrer en aktivitet fra studentenes side». Det er vel ingen som vil si seg uenig i at studentene har et stort ansvar for utdannelsen sin, all den tid vi tross alt er voksne mennesker som har vokst opp med ansvar for egen læring. Problemet kommer når vi havner i en situasjon hvor vi ikke klarer å ta det ansvaret.
Alle kan gjøre feil, og alle kan ha en dårlig periode. For noen kommer en slik dårlig periode i studietiden. Å miste studieretten vil for noen bety at de aldri kommer seg tilbake til universitetet. Det vil bety tapte ressurser for samfunnet og et stort personlig tap for den enkelte student.
Det er ikke noe urimelig krav arbeidsgruppa kommer med i utkastet til den nye studieforskriften, hvis det var snakk om vanlige studenter. I praksis vil det ekskludere mange sårbare og syke mennesker. Det vil gi livet en helt annen retning enn det kunne fått. Vi bør ha rom til å feile for de som trenger det mest. Det rommet må NTNU tørre å gi dem, sammen med sjansen til å rette det opp igjen.
