Å føle seg ensom betyr ikke at du er aleine

I år svarer 29 prosent av respondentene på Studentenes Helse- og Trivselsundersøkelse (SHoT-undersøkelsen) at de er ensomme og en av fire føler seg ofte eller ganske ofte isolert. Nå som fadderuka over, og det er ikke lenger en gruppe som møter deg etter forelesningen for å gjøre en aktivitet sammen, er det lett at følelsen av ensomhet eller isolasjon oppstår. Det er urovekkende, men ikke overraskende.

Mange erfarne studenter snakker ofte om «første årsknekken ». Dette feno menet oppstår når to solfylte fadderuker og spennende opplevelser i en ny by er over, og man blir oppmerksom på at å studere også innebærer mye jobb. Knekken kan oppstå i mange former og variasjoner, men for enkelte kommer en smell de aldri helt klarer å reise seg fra.

Å være student kan sammenliknes med å jobbe på en båt. Når man først har satt seil og staket ut kursen for studiet kan det være lett å føle seg liten i det store pensumhavet. Når eksamenstida kommer i november, og det er mørkt når du kommer til lesesalen og mørkt når du drar derfra, er det lett å føle seg som eneste mann på dekk i en vill høststorm. I denne perioden blir pensum fort det eneste man snakker om rundt lunsjbordet, og man glemmer å spørre hverandre om hvordan livet er utenfor lesesalen. Da er det viktig å huske at vi alle er i samme båt.

Jeg har selv opplevd både den nevnte førsteårsknekken og følelsen av ensomhet. Da jeg begynte å studere i 2015 smeltet fadderukene sammen med UKA og UKEfølelsen, og eksamensperioden kom veldig brått på. Jeg har blitt vant til det etter hvert, men det å være østlending i Trondheim om vinteren kan også være en tung opplevelse, med korte dager og brutalt vær. Med mye å gjøre, lite tid og overskudd til å være sosial og et solid D-vitaminunderskudd var veien ned til kjelleren kort. Etter å ha kjent på følelsen av ensomhet og isolasjon i varierende grad en stund, valgte jeg til slutt å oppsøke hjelp. Gjennom Sit fikk jeg kontakt med en psykolog, men det var ikke han som endte opp med å få meg på beina igjen. Den største hjelpen fikk jeg fra de rundt meg: Medstudenter og medmennesker.

Da jeg begynte å være åpen med de rundt meg om at jeg oppsøkte hjelp, var det de som endte opp med å være den viktigste hjelpen. Å oppleve at folk rundt deg bryr seg om deg og hvordan du har det, ble for meg mye viktigere enn å ha en psykolog å prate med. Selv om det ikke føles sånn rett før eksamen, kan samtaler i lunsjen som går utenfor pensum være mye viktigere for din egen og andres livssituasjon.

Spørsmålet jeg får oftest når jeg forteller dette er hvordan jeg, som har hatt et nettverk gjennom årene i Trondheim, kan oppleve ensomhet? Den brutale sannheten er at vi alle kommer til å kjenne oss ensomme i løpet av livet. Selv om det ikke er farlig å være alene, er det ikke bra for mennesker å kjenne på denne følelsen over lengre tid. For å motvirke dette er det viktig at vi ser hverandre, og anerkjenner hverandre: Snakk om hvordan dere virkelig har det, oppsøk hverandre utenfor forelesning og sørg for at alle rundt deg blir sett. Selv om sjøen er rolig nå, betyr ikke det at ikke stormene kommer. Alle stormer blåser over, men ingen fortjener å stå ute i stormen aleine, og ingen skal forsvinne i havet. Det har alle i båten ansvar for.