Angrep på kunnskap og nytteløse lover

Tekst: Anne Helene Bakke, Internasjonalt ansvarlig i Studenttinget NTNU. Effektiv Altruisme-ambassadør.

Veldig lenge har jeg lurt på hvordan en kan utforme et svar, eller samle tankene etter at 147 studenter ble massakrert av Al-Shabaab i påsken. Rå ondskap; et angrep på kunnskap, sivile og de som kan ta Kenya videre i avanseringen fra et utviklingsland til et velutviklet land. Det har jeg tenkt.

For en måned tilbake diskuterte norske ledere, studenter, næringsliv og forskere fremtiden for utdanning, forskning og global helse i Visjon 2030-konferansen på NTNU. Ett av temaene var "utdanning i kriserammede områder". Vi kom frem til mange gode ideer. Mye godt var blitt gjort også. Likevel står alle handlingsløse når noen angriper utdanning og retten til dette. Vi er blitt apatiske og kalde til omverdenen. Hvorfor gråter vi ikke for alle tapte liv?

FN og andre fredsapparat kunne ikke hindre drapene på tusenvis av nigerianske sivile i januar. I tillegg hadde vi mer enn nok med terrortrusselen i Paris på den tiden. Vi var alle #Charlie. Hvorfor er ingen Charlie når 147 studenter blir drept i Kenya? FN var også lammet under Rwanda-konflikten i 1994, for å trekke frem det evinnelige skoleeksempelet. Nå forsøker FN å innføre de samme lovene og stillingene som sykehus har, under krig, til skoler. Men krigsregler er ikke noe som fortsatt følges på samme ”respektable” måte som før, og terror bærer heller ikke på rettferdighet. Disse internasjonale lovene stoppet ikke Israel fra å bombe både skoler, barnehager og sykehus i Gaza, i sommer. Folkeretten stoppet heller ikke Russland i å annektere Krim - den har heller blitt et argument for det, på russisk side.

Kanskje er mye i verden nytteløst. Kanskje fungerer ikke de internasjonale ordningene våre. Men: det er så mye ondt der ute, at vi heller ikke legger merke til hvordan kloden vår, gradvis, blir et bedre sted å leve.

Kun 15 % av verden, i dag, er illitterære i følge Hans Rosling. 85 % av verden går på skolen, i følge Max Roser. Så, disse treige bevegelsene, disse pengeinnkreverne på gata hjelper faktisk. Vi burde fordømme angrepene som vi alltid gjør, og gjøre som vi alltid har gjort: den naive tanken om å gjøre så godt vi kan. Når noen angriper prinsippene våre, burde vi reagere på hva som opptar oss mest - vi kan faktisk ikke gråte for alle liv, men vi kan finne vårt mål, vårt giv og vårt lille prosjekt. Ronald Reagan sa, en gang, alt dette mye bedre enn meg: "we can't help everyone, but everyone can help someone." Og det kan vi gråte for. Det kan vi bry oss om.