- Bød tåkefyrsten Jonas på mer av seg selv enn det folkelige Erna gjorde?

Tekst: Hans Jacob Sandberg, Temaansvarlig i Samfundetstyret 2015/2016.

Etter å ha fulgt «Samfundsmøte: En kveld med Erna» over Duskens stream på hybelen i Lund, mitt nye studiested, slo Trondheims-melankolien til for fullt. Kongstanken i et slikt savn består gjerne i: Var det ikke bedre før?

I dette tilfellet tenkes det på om det var bedre da Storsalen fikk ha en kveld med Jonas Gahr Støre? Nå er jeg selvsagt fullstendig ute av stand til å avgjøre om noe var bedre enn det andre, både grunnet politisk sympati, og fordi jeg selv ledet møtet med Jonas. Samtidig føltes det som at forskjellen på Norges to viktigste politikere ble veldig tydelig i Storsalen.

I mangel på andre ting å ta seg til en lørdag kveld i en ny studenttilværelse bestemte jeg meg for å kikke på opptaket av møtet med Jonas. Var det faktisk sånn at tåkefyrsten Jonas bød på mer av seg selv en det folkelige Erna gjorde?

Inhabiliteten til tross, jeg har nok gangsyn til å avgjøre at det var forskjell på disse to møtene. Kvelden med Jonas virket mer løssluppen. Kanskje var nettopp dette forskjellen på å ha besøk av en statsminister tynget av makt og ansvar heller enn en opposisjonsleder drevet av ønske om å vinne tilbake makt og ansvar?

På den annen side, Jonas føltes mye nærmere studentene i salen. Han virket mer nysgjerrig og mer ydmyk. Erna forsøkte heller å vinne studentene med å stadig gjenta at hun har økt studielånet så vi kan få råd til mer øl.

Der Erna rettet på språklige utydeligheter i sofaprater Torjus' spørsmål, viste Jonas klart mer forståelse for de minst like klossete formuleringer Håvard og jeg kom med.

Der Jonas takket ubetinget ja på en invitasjon til å besøke ISFiT-festivalen påfølgende år, satte Erna spørsmålstegn ved selve grunnarbeidet i ISFiT ved å hentyde at det var viktigere å overføre penger direkte til verdens fattige enn å bistå med prosjektmidler til ISFiTs Dialoggruppene. Ikke bare er dette skuffende for ISFiTs frivillige funksjonærer og deltagere, men et uttrykk for et post-imperialistisk syn på utviklingsarbeid. Gang på gang gir fattigere land enn vårt eget uttrykk for at de heller ønsker samarbeid og samhandling enn pengegaver.

Om det ble mer latter både i salen og på scenen med Jonas fordi Erna aldri helt forsto Torjus sin litt underfundige sans for humor, som jeg selv har stor sans for, vites ikke.

Da Samfundetstyret 15/16 skulle lage møtet med Jonas, var det viktigste for oss at møtets tilskuere skulle få et annerledes og litt mer nyansert bilde av Jonas enn det man vanligvis får i media. Dette formatet fulgte Samfundetstyret 16/17 opp når Erna kom på besøk. Slik er det gledelig at formatet viste seg godt egnet til å påpeke forskjeller som kan være vanskelige å få øye i andre sammenhenger.