Breddeår – en mulighet for tverrfaglig fordypning

Kulturredaktør Kristiansen kritiserer i sin nyhetskommentar i siste utgave av Under Dusken breddeårsordningen ved Samfunnsfag og humaniora på NTNU. Han peker på at NTNU ikke oppfordrer til spesialisering, og får støtte fra Valestrand og Oppegaard som framholder at breddeårsordningen «lar seg vanskelig forene med tilstrekkelig og nødvendig faglig fordypning». Dette skal angivelig bla. ha som konsekvens at NTNU-studenter stiller faglig svakere enn andre norske studenter. Jeg er for så vidt enig i den gjennomgående tanken om at NTNU ikke tillater nok spesialisering og at det er et problem, men debatten bygger så langt på en snever forståelse av hva spesialisering er.

Jeg er enig i at NTNU bør åpne for flere fordypningsemner innenfor samfunnsfag og humaniora. Men jeg deler ikke karikeringen av breddeårsemner som å være noe «helt annet enn det du bestemte deg for å studere», som Kristiansen skriver. Og videre at man må gjennom breddeåret «for poengenes skyld» slik at man får stipend fra Lånekassen. Dette gjelder vel først og fremst den late studenten som tar seg et friår, og ikke studenter som søker å styrke sin faglige utdanning med tverrfaglige perspektiver. Kristiansen spør likevel «Hvorfor legger ikke NTNU opp til spesialisering?». Altså, jeg mener at breddeårene ikke går på bekostning av spesialisering.

I begge kommentarene finner vi argumentet om at breddedåret tar fokus fra faget man opprinnelig studerer. Man lærer altså mye om alt mulig, men ikke nok om noe. Dessverre er innleggene uten eksempler på fag, men jeg forstår det som at de ønsker å rendyrke utdanningen mer slik at for eksempel sosiologer i større grad har sjansen til å bli nettopp sosiologer, mens statsvitere blir statsvitere. Dette gir vel mening? Problemet er at kommentarene bygger på antagelsen om at spesialisering ikke kan være tverrfaglig, at breddeår ikke åpner for spesialisering. De skriver som om fagene sosiologi, psykologi, statsvitenskap, filosofi, religionsvitenskap, for å nevne noen, ikke overlapper på en relevant og betydningsfull måte. Som om de studerer helt (eller altfor) forskjellige vitenskapsdisipliner. Biologi har også en stor relevans for disse samfunn- og humanfagene. Økonomi kan også nevnes. Dette er vel ikke akkurat nytt for de fleste samfunns- og humanstudenter, eller? Og i en kompleks verden så må det være en fordel å utdanne folk som ikke bare går i dybden, men som også evner å forholde seg til ulike typer kontekst. 

Det er ikke vanntette skott mellom sosiologi, psykologi, økonomi eller biologi. Det er godt mulig å se for seg faglige problemstillinger som trekker veksler på flere av disse fagene samtidig. Kjønnsdebatten alene kan trekke inn store deler av samfunn- og humanfag, i tillegg til realfagene. Og det med god grunn! Selv har jeg en bachelorgrad i filosofi, og skriver bacheloroppgave i psykologi til våren. Foreløpig har jeg støtt på, blant annet, store mengder filosofi i psykologifaget. Både eksplisitt og implisitt. Slik føler jeg at jeg har en viss tverrfaglig spesialisering som kommer godt med til master i både psykologi og filosofi. Men dette har krevd mer enn kun et breddeår.

Det er ikke dermed sagt at jeg er helt fornøyd. NTNU-studiet gir ikke gode nok muligheter til å dyrke disse faglige overlappene. F.eks. psykologistudenter presses gjennom utdanningssystemet uten å få innsikt i at de også har studert filosofi store deler av tiden. Jeg tror særlig mangel på tverrfaglig fokus er et symptom for trendfag som psykologi, der studentene tilsynelatende er for mange til at instituttet tillater selvvalgte bacheloroppgaver.

Jeg vil gjerne ha muligheten til å fordype meg mer, men dette trenger og bør ikke være på bekostning av tverrfaglig spesialisering. Måtte Gud forby en kjønnsdebatt mellom sosiologer og biologer uten forståelse for hverandres felt.