De som dreper lærelysten

Lunsjpausene mine på Dragvoll består hovedsakelig av psykologistudenter som forbanner fakultetet sitt. Frustrasjonen når som regel sitt klimaks i eksamenstiden når de mottar utilfredsstillende karakterer. Etter å ha mottatt en ofte intetsigende begrunnelse tar de innimellom mot til seg og klager.

I tvil over egne evner

Det mest sjokkerende svaret fikk en av dem under sitt første semester, da hun gikk fra F til B i biologisk psykologi. Begrunnelsen var tydelig, og konkluderte med «ikke tilstrekkelig til å stå.» Her hadde hun lite å tape, og terskelen for å klage var lav. De neste fire ukene var full av tvil over egne evner, forvirring og skuffelse. Skuffelsen forsvant fort da neste begrunnelse skrøt over god oversikt og plasserte henne helt oppunder A-en. Forvirringen derimot, den fortsatte. Tidligere psykologistudent Tobine Zakariassen ved Universitetet i Bergen skrev en artikkel i Bergens Tidende i slutten av august hvor hun forklarte en lignende situasjon. Hun takket for seg etter å ha gått fra B til stryk på siste eksamen «Hva skal jeg tro om mine tidligere karakteroppnåelser nå?» skriver hun. Handler virkelig snittet mer om flaks enn akademisk kompetanse?

Demotiverende med tilfeldighet

Flere av venninnene mine gjør som Tobine Zakariassen, og takker for seg etter tre år ved psykologisk fakultet. Karakterene holder ikke til en eventuell master. Hvorvidt dette er fortjent eller ei, blir umulig for studenten å vite når ikke engang sensorene kan gi deg et klart svar. Studentene sitter igjen og angrer på alle de karakterene de ikke klagde på.

Denne mangelen på forutsigbarhet er ikke bare frustrerende – den går på bekostning av fremtidsdrømmer, gir lavere akademisk selvtillit og mindre leseglede. Mangelen på samsvar mellom følt arbeidsinnsats og resultat, og tilfeldigheten mellom de to, er demotiverende. Selv med en master innen rekkevidde, virker utdanningen meningsløs.

Svekket tillit til Dragvoll

For lunsjvenninnene mine har fortsatt til gode å møte enighet blant sensorene i forbindelse med klaging –selv etter fire semester på Dragvoll. Karaktersprang fra D til B, C til A og eksempelet ovenfor er bare noen av det jeg kan vise til. For eksempel klagde en bekjent på alle karakterer andreåret og gikk ned på hver eneste en. En annen mottok feil begrunnelse for eksamen i personlighetspsykologi 2 våren 2015. Heldigvis hadde sensor skrevet om en spesifikk oppgave studenten ikke hadde valgt, slik at feilen ble oppdaget. Alt dette, i kombinasjon med flere tilfeller av forsinket klagesvar, svekker naturligvis tilliten til Dragvoll som institusjon betraktelig.

Er humanistiske fag for progressive til å kunne tilby en forutsigbar eksamensform? Eller har hver sensor for mange oppgaver og for liten tid til å lese dem? Hvor samkjørte er sensorveiledningene på tvers av universitetene? Studentene skal ikke trenge å forholde seg til et såpass uforutsigbart system. Det dreper lærelysten. Å klage burde være en sisteinstans, det er vi enige om. Men vi har ikke råd til å la sensor spille lykkehjul med fremtiden vår.