Den utrygge veien hjem

I 2012 ble det anmeldt nesten 1120 voldtekter i Norge, og er det høyeste antallet som er registrert. Antall voldtektsforsøk var noe færre i 2012 enn i året før, men ligger på gjennomsnittet for de foregående 18 årene.

Senest mandag denne uken ble to tilfeller i nærheten av Gløshaugen rapportert. Etter UKA-arrangementet «Life in Color» skal et voldtektsforsøk og én voldtekt ha funnet sted. I tillegg skal en mann ha tatt kvelertak på en kvinne under arrangementet.

Kan ikke vi jenter få gå i fred uten å være redd, og uten å bli overfalt?

Jeg har selv vært i hva jeg opplevde som en ubehagelig situasjon. En kveld i 2011 gikk jeg alene hjem fra Berg studentby til Østre Berg. Strekningen er ikke lang, men den er mørklagt og fortauet er smalt. Jeg gikk som vanlig med nøklene mellom fingrene. En bil kjørte sakte forbi. Så stoppet den, rygget, og vinduene ble sveivet ned. Fire menn inni bilen begynte å rope til meg. Jeg stivnet, men fortsatte å gå. Livredd ignorerte jeg dem, og forberedte meg på å løpe. De ga omsider opp. Jeg pustet ikke ut før jeg var innenfor døra.

Denne hendelsen er ikke enestående. Jeg kjenner til mange jenter med lignende historier, hvor de «bare» har blitt skremt på vei hjem alene, men ikke har blitt fysisk skadet eller rørt av fremmede. Det er likevel ubehagelig. Der og da føler man seg rett og slett forsvarsløs.

I det siste har det vært mye snakk i media om taxisjåfører som misbruker tilliten til passasjerene sine. NRK har snakket med flere kvinner som føler de har blitt trakassert av sjåførene. Kvinnelige kunder, som ser på taxi som den tryggeste måten å komme seg hjem på. Dette, i tillegg til overfallsaker og økt fokus på voldtekter, gjør kvinnen i gata både mer bevisst og sikkert mer redd. Det har blitt skummelt å gå hjem alene. Om gata er opplyst eller ikke spiller ingen rolle lenger. Heller ikke om det er en gate eller vei hvor det ferdes mye folk.

Å være innesperret i en bil i fart med et menneske som oppfører seg ubehagelig må være grusomt. Jeg tenker tilbake på episoden i 2011, og husker hvor redd jeg var for at de skulle hoppe ut og tvinge meg inn i bilen.

Jeg har hørt så mange forskjellige tips om hvordan man skal stritte i mot dersom du blir overfalt, eller hvis noen er ubehagelige. Slå ham i nesa! Vri om lillefingeren. Spark dem i balla! Klapp ham hardt på ørene med håndflatene. Brøl alt du klarer. Stikk fingrene i øynene hans. Hold nøklene mellom fingrene, slå.

Andre tips og råd er å virke selvsikker. Gå fort, som om du skal møte noen rett rundt hjørnet. Ikke se bak deg for ofte. Vær rett i ryggen. Ikke se usikker ut.

Dette er råd fra andre jenter som også tenker mye på at det føles utrygt å gå alene etter at mørket har kommet frem. Å ha en voldtektsalarm i lomma er helt normalt.

Selv har jeg noen ganger kjøpt kaffe på 7-eleven, og forberedt meg på å kaste den glovarme væsken i ansiktet på min eventuelle overfallsmann.

Rådene er gode, og handler stort sett om å påføre fysisk skade i relativt liten grad, men som likevel gjør vondt. Problemet er om du husker alle tipsene idet noen holder deg fast. Hva om du ikke kan bruke armene? Hva hvis den som overfaller er så stor og sterk at det ikke holder å vri om lillefingeren? Hva om den siste ølen du drakk var én for mye, og reaksjonsevnen dermed ikke er på topp? Hva om du er i en bil?

Eller hvis du faktisk klarer å svinge en knyttneve i ansiktet hans, men bommer, eller ikke har kraft nok til å gjøre noen skade?

Hva om de da blir veldig sinte?

Jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart å gjøre så voldsom motstand at angriperen gir opp og stikker av.

Hva gjør vi da? Jeg vet at mange jenter er redd for å gå hjem alene. Og det er ikke alltid vi våger å spørre andre om de kan følge oss, enten et stykke eller helt hjem. Men når vi spør, får vi som regel ja. Fra andre jenter som skal samme vei, en kompis eller en kjæreste.

I følge en rapport utgitt av Kripos i februar 2013, utgjorde overfallsvoldtekter 13% av anmeldte overgrep i 2012. Likevel finnes det store mørketall.

Selv om overfallsvoldtekter utgjør en liten prosentdel av alle anmeldte tilfeller, så betyr ikke det at det ikke skjer. Tilfellene på mandag etter «Life in Color» er bevis på det. Et slikt arrangement gjør at det er mange mennesker i området, men selv da er ikke jenter trygge.

Det er så viktig å føle seg trygg i den byen man bor i. Selvfølgelig skal man ta forhåndsregler uansett hvor man ferdes, men noen ganger hjelper ikke forhåndsreglene alene. Jeg savner konkrete tiltak, kanskje bedre informasjon om hvor man kan delta på selvforsvarskurs. Eller at områder hvor studenter ofte befinner seg om natten er opplyst og blir patruljert. Generelt forebygging av problemet. I Bergen har de en jentetaxi, som kun kjører jenter hjem gratis om natten, med en kvinnelig sjåfør bak rattet. Hadde vi hatt et slikt tilbud i Trondheim, hadde jeg benyttet meg av det tvert.

Jeg ønsker ikke å være redd hver eneste gang jeg skal hjem i mørket. Men jeg nekter å bli hjemme bare av den grunn.